Unnskyld?

JEG HAR SKREVET

en kommentar som Oddvar Nilsen har misforstått, replikk 03.10. Det er min feil, et eksempel på dårlig håndverk, og jeg beklager det. Kommentaren handler om vilje til å bruke våpen, om å delta i kriger. Og om å formulere begrunnelser for å gjøre det. Den omhandler krig som industri, viljen til å bruke våpen for å forklare kjøp av nye, mer avanserte og dyrere våpen. Det er en kommentar om holdninger og språk. Jeg skriver at kriger aldri kan være feminine, og at våpen på lager er impotente. Dagens kriger er brutale, nådeløse, med våpen som slakter sivile, kvinner og barn, som ikke en gang telles. Det er vår og Kristin Krohn Devolds hverdag.

Hun har vist vilje til å bruke våpen, sende soldater i krig, og å kjøpe nye, svært dyre våpensystemer. Men hun vingler, av og til. Hennes begrunnelser er ikke lett å tolke. Vingler hun fordi hun er kvinne? Det var mitt spørsmål. I en hverdag, så preget av maskulint språk, holdninger og press?

Slik sett, som det var ment, så er faktisk ministeren, det vil si kvinnen i henne, heltinnen i historien. At hun i en slik hverdag kanskje fortsatt er i stand til å lytte til sin femininitet. At hun fortsatt er i stand til å sette våpen på lager, betrakte dem som tall i et budsjett, ikke bare som drapsmaskiner. Sexpress? Mannsjåvinisme? Det opplever hun nok. Men ikke fra meg. Oddvar Nilsen er av de menn som formulerer begrunnelsene når norske soldater sendes i krig. Det gjenstår å se om han gjør det med det samme voldsomme engasjemenet som han nå bruker for å forsvare sin partikollegas kjønn.