SAMHOLD: Under bygningsarbeiderstreiken denne våren sto polske og norske arbeidere sammen, og det endte med full seier etter fem dager. Men krisen på 1980-tallet skapte en europeisk arbeiderklasse som i stadig mindre grad er i stand til å omdanne sinne og bitterhet til konstruktiv politisk aktivitet.Foto: Erlend Aas/Scanpix
SAMHOLD: Under bygningsarbeiderstreiken denne våren sto polske og norske arbeidere sammen, og det endte med full seier etter fem dager. Men krisen på 1980-tallet skapte en europeisk arbeiderklasse som i stadig mindre grad er i stand til å omdanne sinne og bitterhet til konstruktiv politisk aktivitet.Foto: Erlend Aas/ScanpixVis mer

Unntaket Norge

1. MAI: Kampen for å forhindre fremveksten av en ny underklasse er allerede tapt i flere europeiske land.

|||UNDER VÅRENS bygningsarbeiderstreik har vi sett norske og østeuropeiske arbeidere stå streikevakt sammen, i kamp for likere lønn på byggeplassene. Bare i Oslo var flere hundre polske arbeidere aktive i streiken, som endte med full seier etter fem dager. Dette har vakt oppsikt i våre naboland, der problemstillinger knyttet til sosial dumping også står sentralt i årets tariffoppgjør. Kampen for å forhindre fremveksten av en ny underklasse er hard, og i alle de skandinaviske landene er frontene mellom partene i arbeidslivet usedvanlig steile.

En viktig årsak til dette alvoret er at kampen i flere andre europeiske land allerede er tapt. Tyske og engelske medlemmer av Fellesforbundet forteller oss hvordan byggebransjen i løpet av kort tid forfalt i deres hjemland, og om konsekvensene. Ikke bare i form av lengre arbeidsdager, flere ulykker og lavere lønn, men også for samfunnet i sin helhet, i form av dårlige, farlige og svært ofte også veldig dyre bygg. De forteller dessuten at fagforeningene ikke klarte å forholde seg til den nye virkeligheten før det var for sent. Fagbevegelsen stilte seg mange steder fiendtlig til kollegaene som kom fra andre land, og i den grad de forsøkte å gjøre noe, krevde de flere kontroller og sterkere arbeidstilsyn.

I NORGE HAR Fellesforbundet, som organiserer arbeidere innenfor flere av bransjene som er mest sårbare for sosial dumping, inntatt en annen holdning. Forbundet har satt av betydelige ressurser til å informere, organisere og bistå østeuropeiske arbeidere, og mange foreninger har i dag østeuropeiske tillitsvalgte representert i sine styrer. Vedtak lik det vi fattet i Oslo Bygningsarbeiderforening i 2003 om at vi ikke er en organisasjon for norske arbeidere, men for arbeidere i Norge, er med andre ord ikke festtaleprat vi børster støvet av hver 1. mai. Det er hverdagslig, håndfast virkelighet. Fagforeningene ble i sin tid etablert for å begrense lønnskonkurransen mellom arbeidere — ikke bare på tvers av dalfører og fylkesgrenser, men også på tvers av nasjonalstatene.

Bitre erfaringer med at kapitaleierne lyktes i å spille på motsetninger arbeiderne imellom, og tilspissede konflikter der arbeiderne endte med å underby hverandre for at bedriften «deres» skulle klare seg, gjorde dyd til nødvendighet: Kollektiv selvdisiplin og internasjonal solidaritet utgjorde ikke bare fagbevegelsens vakre idealer, men også dens politiske strategi. Arbeiderbevegelsen fant tidlig ut at nasjonalisme og proteksjonisme ikke ga noe effektivt svar på problemene den internasjonale kapitalismen stilte den overfor, men tvert imot bare bidro til å forsterke dem. Opp mot markedets jungellov, der individene i forsøk på å fremme sin egeninteresse endte opp med å motarbeide den, satte fagforeningene opp prinsipper basert på solidaritet og samhold.

EN SLIK «opplyst form for egeninteresse» sto i sterk kontrast til det arbeidskjøperne hevdet var samfunnets fundament og individets rettesnor: Den kortsiktige, økonomiske egeninteresse. Derfor ble fagforeningene ikke bare det praktiske redskapet som skulle forbedre livsvilkårene her og nå, men også en organisasjonsform som bar i seg håpet om et annet samfunn. Basert på samarbeid fremfor konkurranse, deltagelse fremfor maktesløshet, og likhet for alle fremfor luksus for noen få. Det er ikke tilfeldig at sosialismens demokratiske og anti-autoritære strømninger hadde sitt sterkeste feste i fagbevegelsen, og ikke i de politiske partiene.

I løpet av det tyvende århundre ble arbeiderbevegelsen en samfunnsforandrende kraft, og dens idealer ble forsøkt omsatt til realiteter. Etter 30-årenes økonomiske depresjon og den vanvittige storkrigen som fulgte, var kapitalismen i vanry. Krigen hadde dessuten ødelagt enorme mengder infrastruktur og produksjonsutstyr som måtte bygges opp igjen. Sammenlagt førte disse forholdene til stor økonomisk vekst og en eierklasse som ønsket å inngå kompromisser som kunne forhindre samfunnsendringer i sosialistisk retning. Mange i arbeiderbevegelsen tolket den nye situasjonen slik at det ville være mulig å følge en reformatorisk vei til sosialismen. Gradvis ville arbeiderklassen bli styrket økonomisk, moralsk og politisk. Arbeiderpartistaten ville til slutt, på fredelig vis, kunne innføre en ny økonomisk orden der man ga etter evne og fikk etter behov.

MEN DET GIKK som kjent annerledes. På 70-tallet var det slutt på etterkrigstidens eventyrlige vekst. Den politiske, sosiale og økonomiske ordenen som var oppkalt etter Henry Fords produksjonsregime, «fordismen», hadde kombinert industriell masseproduksjon med masseforbruk. En kombinasjon av høye lønninger og velferdsstatlige ordninger hadde gjort dette mulig — motsatt de siste tiårenes «post-fordisme», som har basert seg på lønnsnedslag kombinert med høy offentlig og privat gjeld. Fagforeningene spilte en sentral rolle under fordismen, og den organiserte arbeiderklassen fikk stor makt. Når kapitalismen igjen ble rammet av kriser utover 70-tallet, kom mange kapitaleiere ikke lenger til å se en slik orden som mulig eller ønskelig, og konfrontasjon erstattet etter hvert samarbeid.

DET VAR IKKE fagbevegelsen som vant de avgjørende slagene i konfrontasjonene som fulgte. Ronald Reagans bruk av militæret mot de amerikanske flygelederne i 1981, der mer enn 11 000 flygeledere ble sparket og mange fengslet, var det første store nederlaget. Margaret Thatchers etablering av en politistat i kampen mot de britiske gruvearbeiderne tre år senere markerte det store veiskillet. Begge kampene ble tapt av fagbevegelsen, som samtidig ble utsatt for en ideologisk, organisatorisk og politisk motoffensiv uten sidestykke. Siden 1980-tallet har fagbevegelsen vært på defensiven ikke bare i USA og Storbritannia, men over store deler av verden. Norge er i dag et av ytterst få land der fagbevegelsen vokser; de fleste steder, inkludert i våre skandinaviske naboland, har den gått markant tilbake.

Når fagbevegelsen er svekket, lar sinne og bitterhet seg vanskeligere omsette i konstruktiv politisk egenaktivitet. I stedet strander frustrasjonen i valglokalene, der det gjerne er de flinkeste og mest karismatiske løgnerne som stikker av med proteststemmene. Den kan også få uttrykk i paroler som «British jobs for British workers», som under fjorårets ville streiker i Storbritannia, eller i form av politisk vold mot arbeidsinnvandrere, slik vi har sett eksempler på i blant annet Italia, Ungarn og Russland det siste året.

EN ORGANISERT arbeiderbevegelse er det mest effektive bolverket mot slike krefter. For selv om enkelte forsøker å fremstille fagbevegelsen som en rent økonomisk interesseorganisasjon, har den alltid vært noe mer enn bare det. Arbeiderbevegelsens parole om at «en urett mot én er en urett mot alle» er ikke bare et politisk fundament, men også et moralsk. Det oppstår imidlertid ikke av seg selv, men må erfares og praktiseres. Vårens bygningsarbeiderstreik har i så måte gitt både norske og polske arbeidere et godt grunnlag for videre samarbeid — mot sosial dumping og useriøse arbeidskjøpere.