Unødvendig, Bjørg Vik!

Bjørg Vik har i en liten bok samlet det hun kaller noen «kåserier, dikt og spredte tanker». Det behøvde hun ikke ha gjort. Jeg har fulgt Vik med beundring og interesse i mange år. Hennes evne til å bruke alle sanser for å gjenskape erindringsglimt i et mykt presist språk er sjelden.

I dette tynne arbeidet er det lite av slike kvaliteter. I et spinkelt forord skriver hun: «I ettertid er det ikke vanskelig å se at flere av disse epistlene er forarbeid, små skisser til noe som senere skulle bli romaner. Det er en måte å nærme seg et stoff på, nappe forsiktig i det med fingertuppene, før man senere tok skikkelig tak i det.» Tja, epistler er en egen og ganske krevende sjangerbetegnelse, også i norsk litteratur. Og hvis det er slik at de små skissene er forarbeider til noe som skulle bli romaner, siterer jeg henne selv fra en annen skisse: «Et reisverk vet du er der, men du skal helst ikke se det når bygget er ferdig.»

Hvorfor da, til dels lenge etter at byggene er ferdige, hente frem det uferdige? Og det gjelder de beste av tekstene.

Forøvrig kommer de fra mange kilder. En dårlig reklametekst fra en serie om OL på Lillehammer, en katalogtekst til en maleriutstilling på Notodden, litt litterær tekstreklame for et par bøker, et par bidrag til hagetidsskrifter, en parodi på et leilighetsdikt til et byjubileum.

Nei, Bjørg Vik, du er mye, mye mere verd enn litt opprydning i skuffene kan gi inntrykk av. Men frikvarter har naturligvis alle rett til å unne seg.