Unødvendig gjendiktning

Gjendiktning av Jobs bok blir bare en forsimpling.

Hvorfra denne tanken om å gjendikte et av den vestlige kulturhistories store litterære verk? Hvorfor gjendikte et verk fylt av slik praktfull poesi og sterke bilder? Tilgjengelighet oppgis på smussomslaget som en grunn, for å presentere verket i «en poetisk og moderne form». I en annen form enn dette, kanskje, som grunnlag for en tekst løsrevet fra det bibelske form og uttrykk, kunne dette fungert.

Her gjør det definitivt ikke. Jobs bok er i seg selv langt mer tilgjengelig enn Gro Dahles forkrøplede gjendiktning.

Jobs bok er en av de poetisk sterkeste og eksistensielt mest dyptloddende innenfor den bibelske litteraturen. Verket er ganske unikt, idet mennesket her stiller seg framfor Gud og krever svar om eksistensens vilkår og forordninger. Mennesket krever likeforhold mellom makt og rett. Da blir det pinlig når Elifas i Dahles gjendiktning bruker et bilde som dette, når Job klager over sin motgang og lidelse: «...når turen kommer til deg, da siger du bare sammen som en saccosekk.»

Med termen gjendiktning gir Dahle seg selv en stor andel poetisk frihet. Av og til legger hun seg tett til forelegget, her ved Elie Wardinis oversettelse av grunnteksten fra hebraisk, og det blir bare snakk om omskrivninger eller mindre tilleggelser. Men stort sett bruker hun sin poetiske frihet til å fjerne enhver rest av eksistensiell tyngde og poetisk storslagenhet fra verket. For det meste blir dette bare platt og ytterst banalt. Dahle har verken språket eller bildene som kan rettferdiggjøre en slik forsimpling av et av litteraturens store mesterverk.