Unødvendig og litt anmassende fra Scorsese

«Shutter Island» er et gotisk mareritt.

|||FILM: Hvor mange ganger i løpet av en film kan du la en statue på en kirkegård bli opplyst av et flerrende lyn? Jeg ville svart ingen. Eller toppen én.

Stjerneregissør Martin Scorsese unner seg minst fem i «Shutter Island», et gotisk mareritt av en thriller som leker både med sjangeren og med filmhistorien og med hodet til Teddy (Leonardo DiCaprio), politimannen som forsøker å oppklare en flukt fra en fangeøy utenfor Boston en gang på femtitallet.

Øya er et tilholdssted for mentalt syke mordere, drevet av doktor Cawley (Ben Kingsley), som tror på terapiens kraft. Teddy, en tidligere soldat med traumer fra både 2. verdenskrig og en familietragedie i bagasjen, møter den slags mykhet med forakt; han vil dømme og straffe. Dessuten tror han doktoren ikke forteller hele sannheten. Det siste kan det godt hende han har rett i.

Nerveslitende Som thriller er «Shutter Island» eminent, i siste halvdel nådeløs og direkte nerveslitende.

Når Teddy, på jakt etter en gåtefull innsatt, kjemper seg gjennom den fangehullaktige lukkede avdelingen og river seg løs fra gripende armer fra de andre cellene som uten forvarsel kommer ut av mørket, og tenner fyrstikk etter fyrstikk fra en eske du vet vil gå tom på et lite gunstig tidspunkt, er det en av de beste spenningsscenene i amerikansk film de siste åra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Scorsese bygger korthuset sitt med en veterans stødige hånd. Vi er til enhver tid akkurat passe forvirrede og akkurat passe opplyst.

AnmassendeSamtidig er Scorseses mysterium for mektig, for massivt; som en middag når du bare hadde lyst på en smoothie; en tung, tett, bloddryppende biff fra en ekstravagant regissør som ikke nekter seg noe lenger.

Han pøser på med visuelle triks, og lar hylende fioliner og dype celloer legge et melodramatisk lag av musikk oppå fortellingen. Over to og en halv time, som er for langt, vender vi igjen og igjen tilbake til Teddys flashbacks og fantasier, til vi er lei både den døde kona og likhaugene som møtte den unge soldaten da han var med å befri Auschwitz.

Det er unødvendig og litt anmassende.

Unødvendig og litt anmassende fra Scorsese

Skjelvende diCaprioOm Scorsese ikke alltid utviser den sterkeste selvkontrollen, vet han hvordan han skal anvende Leonardo diCaprios følsomhet.

I «Shutter Island» er tøffheten bare et tynt slør over et fredløst, fortvilt indre. DiCaprios Teddy er anspent og ubehersket, med flakkende blikk og skjelvende hender.

Det er en rolletolkning som ligger å, så nær overspillet, men DiCaprio holder seg innenfor det som er til å tro på. Og intensiteten hans passer godt i en film som jafser deg i seg og tygger deg med åpen munn, selv om du stritter imot i begynnelsen.