Unødvendig!

McCartney burde latt være.

CD: Bøker og plater som skal gi økt innsikt om store kunstnere, deres arbeidsmetoder, forkastede skisser og fragmenter, er for lengst blitt en egen sjanger. Først og fremst til glede for spesielt interesserte, men iblant også for multinasjonale selskaper som gjerne vil ha økonomisk avkastning på sine arkiver.

Varsellamper

Hadde disse «nedstrippede» og «reingjorte» versjonene av låtene fra The Beatles' ikke spesielt fantastiske «Let It Be»-album (utgitt som albumsvanesang i 1970) vært med på den relativt vellykkede gravplyndringen som gikk under navnet «Anthology» for noen år siden, hadde det egentlig ikke vært noen grunn til å hisse seg opp. Markedsføringsmantraet «Let It Be - as it was meant to be» gir derimot rikelig grunn til å sette på varsellampene.

I praksis er dette lyden av Paul McCartney som pisser på grava til John Lennon samtidig som han banker opp superprodusenten Phil Spector mens han ligger nede.

I det skjøre banddemokratiet som var The Beatles på slutten av 60-tallet, var det Lennon og George Harrison som fikk trumfet gjennom Phil Spectors massive orkestrale inntog på innspillingene som la grunnlaget for «Let It Be». De var Spector-fans på sin hals.

Nå ser altså McCartney - visstnok med Harrisons velsignelse - sitt snitt til å revidere historien (han mislyktes jo med å få endret krediteringen av «Yesterday» fra Lennon/McCartney til McCartney/Lennon for litt siden) slik at hans til dels uforståelige gammelmannsbitterhet får dempet seg.

Støttes ikke

Oppførselen er et lavmål, og bør selvsagt ikke støttes såframt man ikke simpelthen er nødt til å få med seg det som høres ut som en bunke pertentlig innspilte demoer.

Det låter helt greit, for så vidt, men «Let It Be» er på ingen måter blitt noe bedre. Annet enn i Paul McCartneys hode, selvfølgelig.