unødvendige romaner?

det er grunn til til å lure på hvor seriøst man skal ta dagfinn nordbø, han er jo satiriker, og hvorfor dette sinnet, kanskje er det på grunn av barndommens tvangslesing, kanskje han er snurt fordi han ikke får den samme gleden andre får av å være med i femten bokklubber, eller kanskje er han bare en fornærmet refusert forfatter, nordbø er i alle fall sjalu på alle som liker å sitte i ikea-stolen med en kopp grønn te og nyte en norsk roman, som det ifølge dagfinn nordbø ikke skjer noe som helst i, det finnes visst ikke en eneste norsk roman som handler om noen ting, hva mener han da? skal alle romaner handle om veldig mye, skal alle romaner handle om det samme, bare i andre enden av nordbøs skala? forøvrig kan jeg være enig i at det er bra å leke tulling, rape i operaen, balansere på taket over karl johan, fint å være tulling, ikke sant? men nordbø, ikke prøv å være tulling hele tida, ikke denne fjottete romantiske drømmen om at livet består av tull og vås, dessuten blir det ikke morsomt å være tulling hvis alle er tullinger hele tida, ellers vet jeg ikke hvordan nordbø lever sitt liv, men er uenig med han, de fleste norske romaner handler om livet, på et eller annet vis, det er jo faktisk både lettest å skrive om og for mange mest interessant å lese om, siden det ofte er den raskeste veien til gjenkjennelse, varme eller humor, for eksempel om han som stjeler hester og savner faren sin, å si at det ikke handler om noe blir patetisk, like patetisk som når nordbø raljerer mot noksagtene som leser bøker, men når alle andre enn nordbø er noksagter, da er det nok mer nordbø selv som er noksagten, men som sagt, sier ikke nei takk til noen sprelske romaner om å fjerte i operaen, eller til selv å gjøre det, men vil ha meg frabedt at nordbø skal kritisere meg for at jeg liker å lese om en mann som leker med et bankebrett, dog kan jeg si meg enig i at det er abere ved den koselige norske litteraturen, for eksempel at 99,7 % av dem er skrevet av sv-velgere og 99,9 % av dem handler om sv-velgere, til nå har jeg snakket mest om nordbø, men vil også gjerne si noen ord om hele debatten, dagbladet er liksom-nysgjerrig på hvorfor alt handler om familien, foruten de vitenskapelige kulturjournalistene i dagbladet er det bare norsklærere som opererer med entydige svar på hva ei bok handler om, nå er det heller ikke unaturlig at når man skriver en roman om mennesker, så har disse ofte en familie, kanskje vært gjennom en oppvekst, uten at det betyr at de ikke også lever i et samfunn, man er ikke lenger reaksjonær selv om man ikke skriver partiprogrammet inn i romanen, selv boka til han dildoen, om han som flytter ut i skogen, er selverklært samfunnskritisk, og man kan faktisk, tilbake til de 99,7 %, ikke gi de koselige norske sv-forfatterne skylda for at Jan Simonsen er den eneste høyreradikale skjønnlitterære forfatteren i Norge, en litt uheldig helhet betyr heller ikke at det ikke kan være mange gode bestanddeler, om alt fra prester i finnmark til kåte klassereiser, la oss få lov å lese de bøkene da, vi skal for faen sitte med grønn te og kose oss med ei god bok så mye vi vil, i stedet for å kjede oss gjennom noe noen viktige folk mener er bra, og apropos unødvendighet er det bedre å lese ei unødvendig bok enn å se på de 97 unødvendige prosentene av det som går på norsk tv, til slutt må jeg altså si at ingenting av det jeg sier bør tas veldig alvorlig, det er i bunn og grunn bare unødvendig babbel som ikke redder verden, uten at det trenger å være noe galt i det.