Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Unormal jenteprat

«I løpet av en periode på ti år prøver de å være unge kvinner, finne kjærligheten og ha sex med så mange menn som mulig»

Han sier det rett ut , den islandske filmskaperen Olaf de Fleur Johannesson. Han laget «The Amazing Truth About Queen Raquela», som vant Teddy-prisen under Filmfestivalen i Berlin og er nominert til Nordisk Råds Filmpris fra Island, for å gjøre verden til et bedre sted.

- Alt som er unormalt i samfunnet interesserer meg, sier han.

- Det interesserer meg fordi ingenting som er under sola, egentlig kan være unormalt. Likevel sitter vi fast i en bestemt sosial oppførsel. Det er så mange som later som, later som om de er lykkelige, som om de er heterofile. Jeg tror det kan få alvorlige konsekvenser for dem.

Filmskaperen retter lyskasteren sin mot det unormale for å normalisere det.

- Filmen min er et forsøk på å gjøre noe godt.

Søkende etter en historie som kunne bidra til å gjøre menneskenes fordommer mindre, fant de Fleur Johannesson den filippinske, transseksuelle Raquela på nettet. Raquela, biologisk sett mann, kvinne ved første øyekast, jobbet som pornoaktør og prostituert. Hun ble hovedpersonen i den halvdokumentariske «The Amazing Truth About Queen Raquela», som ble basert på intervjuer med Raquela selv og tretti-førti såkalte «ladyboys» på Filippinene.

I filmen møter vi henne stadig sammen med to venninner. Sammen er de knisete og overdrevet jentete, med ettersittende rosa topper, korte skjørt og lass på lass med billige smykker. De kan ikke gå på skole eller delta i samfunnet hvis de ikke klipper håret og innordner seg den tradisjonelle kjønnsmessige todelingen. Men det vil de ikke. Ladyboy'ene kan leve ut sin annerledesseksualitet og tjene penger på prostitusjon og porno fram til midten av tjueåra. Da begynner det faktum at de egentlig er menn å prege utseendet deres. De mister identiteten de har vendt seg til. Mange begår selvmord.

- Ladyboy'ene brenner opp livene sine, sier de Fleur Johannesson.

- I løpet av en periode på ti år prøver de å være unge kvinner, finne kjærligheten og ha sex med så mange menn som mulig. De brenner opp energien sin i jaget etter å være ung og sexy. De tar enorme risikoer, blant annet ved å ha ubeskyttet sex med svært mange menn. Det er korte, intense liv.

Han legger ikke skjul på at filmen også er en kritikk av levesettet i vesten. Da han først møtte ladyboy'ene på Filippinene, ble han slått av hvor mye de liknet på partyjenter som Paris Hilton og var besatt av kvinnelige skjønnhetsidealer.

- I ladyboyfenomenet er forurensingen fra vesten mer tydelig enn noe annet sted. Mennesker som er innenfor samfunnet, som disse jentene ikke er, prøver på mye av det samme, men saktere og mer subtilt.

«Visiomentary» er ordet Olaf de Fleur Johannesson selv bruker om sin særegne dokumentarteknikk. Filmene hans tar utgangspunkt i virkeligheten, og i personer som lever og puster, men spiller inn scener fra livene deres på nytt og i henhold til et spillefilmmanus. Filmen om Raquela er basert på hennes tidligere erfaringer og historiene til andre ladyboys. De Fleur Johannesson og teamet hans intervjuet mellom tretti og førti transseksuelle og ba dem fortelle om sine historier og drømmer. Den delen av filmen som foregår på Filippinene ligger tett på virkeligheten, og scenen der Raquela tar en HIV-test for første gang og må se sitt farlige liv inn i øynene, er rent dokumentarisk. Filmen sveiper innom fiksjonen når Raquelas internetthallik betaler for en reise for henne til Island og seinere til Paris - byen hun stadig drømmer om og ser for seg som et eventyrsted der alt kan skje. Halliken ble spilt av en av regissørens venner, og han og Raquela hvisker de fleste samtalene inn i øret på hverandre - fordi det ikke var nok penger til to mikrofoner.

- Det er strenge regler for dokumentarfilm, sier de Fleur Johannesson.

- Jeg synes formen hemmer meg. Hvis du trekker historien for langt, svikter du formen, og om du ikke gjør det, mister du kraften din. Jeg ville gi meg selv tillatelse til å gjøre hva som helst.

I samtalene med Raquela og de andre som var som henne ble han slått av de sterke og nesten vanvittige drømmene som jentene ser for seg en dag vil bli oppfylt. De betrakter seg som heterofile kvinner og vil bare ha med heterofile menn å gjøre - og de ser for seg en dag å finne en vanlig mann å gifte seg med. De klynger seg til håpet om at de vestlige familiefedrene som leker med dem på ferie på Filippinene vil tilby dem ekteskap og et bedre liv, langt unna. Men det skjer ikke.

Olaf de Fleur Johannessen ser på «The Wonderful Truth About Queen Raquela» som en Pinocchio-historie. Det er den transseksuelle Raquelas reise for å forsøke å bli en virkelig jente.

- Ladyboy'ene gjør alt for å bli kvinner. Det handler mer om identitet og identifikasjon enn kjærlighet. At de ikke kan få disse mennene, styrker bare begjæret. Det oppstår en defensiv selvtillit. De sier hardnakket at en av disse mennene kommer til å gifte seg med dem, selv om det ikke vil skje. De går inn i det med alt de har og blir såret, mer enn hva vi blir.

Likevel syntes ikke Olaf de Fleur Johannesson det var trist å lytte til ladyboy'enes beretninger om sine drømmer og lengsler.

- De har en «livet går videre-holdning». Hvis du ikke får det du vil ha, er det ikke verdens ende.

På Island er filmmiljøet som en liten klubb. Alle kjenner Olaf de Fleur Johannesson, og han kjenner dem.

- Det er litt som å bo i en småby på femtitallet, sier han.

- Iblant baksnakker de andre deg, iblant hjelper de deg. Det er en fin atmosfære med et visst konkurransepreg. Alle filmskapere har med seg et snev av sjalusi og bitterhet, fordi det er så mange om benet og alle er blitt avvist. Det er følelser man bare må prøve å distansere seg fra.

Island er et ungt filmland, men har likevel gjort seg markert internasjonalt med filmer som thrilleren «Jar City» (2006), samt hipsterfavorittene «101 Reykjavík» (2000) og «Noi Albinoi» (2001). 2008 var et pangår med åtte islandskproduserte filmer. Men så skjedde det noe. Finanskrisetsunamien slo inn fra Atlanteren og la islandsk økonomi praktisk talt i ruiner. Nå er filmbudsjettet kuttet med 34 prosent.

- Det er hårreisende, sier de Fleur Johannesson.

- Teatret kuttes bare med tre eller fire prosent. Vi klager og skriver avisinnlegg og prøver å beskytte oss. Men du vet hva de sier: Om du er filmskaper og ikke kan lage film uten penger, er du ingen filmskaper.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling