Unormalt, farlig eller bare unorsk?

Søskenbarnekteskap er en vanlig form for ekteskap i store deler av verden.

Da jeg skottet til side på en internettkafé i Damaskus for et par måneders tid siden, kunne jeg ikke unngå å lese chat-teksten til den unge gutten ved siden av meg:

- Hun er den søte kusinen min.

- Og elsker du henne?

- Ja, hun er kjempesøt og prøver å være snill mot meg hele tiden.

Historien illustrerer at søskenbarnekteskap kan være så mangt: Det kan være et forhold som partene går inn i av kjærlighet. Det er også hevet over tvil at det kan være et forhold som partene kan være tvunget inn i mot den enes eller begges vilje.

Søskenbarnekteskap er en vanlig form for ekteskap i store deler av verden. I Nord-Afrika og Midtøsten varierer andelen av søskenbarnekteskap mellom 20 og 30 prosent. På det indiske subkontinent er om lag 60 prosent av ekteskapene i Pakistan mellom søskenbarn, mens i Nord-India er tallet stort sett under 10 prosent. I Sør-India, derimot, ligger hyppigheten nærmere den pakistanske. I Sør-Amerika og Kina ligger andelen på én til ti prosent, mens den i Europa, Nord-Amerika og Australia er under én prosent. I Afrika er prosenten ikke kjent, men etter alt å dømme høyere enn i Europa, men mindre enn Midtøsten. Innvandrere til vestlige land har stort sett prosentandeler av søskenbarnekteskap som tilsvarer prosentandelene i opprinnelseslandet. Mange minoritetsgrupper praktiserer også søskenbarnekteskap. I Europa gjelder det f.eks. jøder og sigøynere.

Den kulturelle variasjonen som ligger bak disse tallene er stor. Søskenbarnekteskap er ikke det samme overalt. Det varierer for eksempel hvilke søskenbarn som gifter seg. Mange folkegrupper i Midtøsten foretrekker at en gutt gifter seg med sin fars brors datter, men i praksis er det bare i underkant av 50 prosent av ekteskapene mellom søskenbarn som faktisk er slik. Folk i mange samfunn, eksempel i flere afrikanske, anser ekteskap med fars brors datter som blodskam, og foretrekker fars søsters datter i stedet.

Videre er søskenbarnekteskap vanligvis bare en del av et større sett regler omkring ekteskap. Noen folkegrupper praktiserer i tillegg onkel-niese-ekteskap, andre foretrekker at ekteskap skal skje innenfor en ættelinje eller en annen mindre gruppe. Sannsynligvis er det nordmenn som mener at ekteskap utelukkende er et spørsmål om parets kjærlighet og frie valg i et mindretall i verden. Om en ser på de store religionene, godtas søskenbarnekteskap av buddhismen og jødedommen. Hinduismen har et mer uavklart syn, i likhet med kristendommen. Islam har også et uklart forhold til søskenbarnekteskap. Koranen sier lite om det, men Profeten giftet bort sin datter til sin fetter, slik at man kan tolke ekteskap innen slekten som å følge Profetens gjerninger. Men på ett vis er spørsmålet om hva skriftene foreskriver her irrelevant - det de skriftlærde faktisk gjør, er å forholde seg til hva praksis er blant dem de preker for, ikke teksten.

Det finnes ikke én forklaring på søskenbarnekteskap, eller noen annen ekteskapsform for den saks skyld. Ekteskap er en komplisert institusjon, som regulerer seksualitet, eiendomsforhold, rettigheter til barn og arbeidsdeling mellom mann og kvinne, for å nevne noen forhold. Ekteskapet ligger i kjernen av mange kulturers selvoppfattelse, noe som selvsagt er grunnen til at nordmenn blir så himla forbanna når noen andre har funnet en annen måte å innrette livene sine på. Det er også grunnen til at mange innvandrergrupper føler seg så trampet på når nordmenn insisterer på at alle kan leve ut sin kultur, bare de blir gode nordmenn når det gjelder alt som har med familieliv å gjøre.

Mange søskenbarnekteskap inngås av økonomiske grunner, men økonomi er ikke grunnen til at institusjonen finnes. Det kan holde ressurser innenfor slektsgrupper eller tvert om skyfle ressursene mellom slektsgrupper. Dette kommer helt an på hvordan ekteskapsformen praktiseres, og hva slags overføringer som er forbundet med ekteskap og arv. Ekteskapsformen kan brukes til å holde folk innenfor grupper, eller skape bånd. Om man forbyr søskenbarnekteskap, kan man være rimelig sikker på at folkegruppene som nå benytter seg av denne formen for rekruttering til Norge vil finne andre former. De fleste synes å ha betydelig større kulturell fantasi enn Ap's og Frp's politikere.

Det er liten grunn til å stikke under en stol at søskenbarnekteskap er forbundet med høyere barnedødelighet for parets barn enn for barn av ubeslektede par, og også høyere andel fødselsskader og sykdommer som viser seg senere i livet. Mekanismen for dette er velkjent. Når barnets foreldre er beslektet, er sjansen større for at det skal motta to like recessive gener som til sammen utløser en sykdom.

I land med svært lav barnedødelighet, slik som i Norge, der barnedødeligheten er 3,8 døde per 1000 fødte, er dødeligheten som kan knyttes til søskenbarnekteskap selvsagt betydelig. I land med høyere barnedødelighet er det ekstra påslaget som søskenbarnekteskapet gir, knapt merkbart.

Det er imidlertid verdt å merke seg at søskenbarnekteskapet i seg selv ikke skaper dødelighet eller sykelighet. Det som skjer, er at sjansen for å få kombinert to skadelige gener øker. Om slike gener ikke finnes hos dem som gifter seg, vil det heller ikke oppstå noe problem.

Verdens helseorganisasjon har interessert seg for søskenbarnekteskap, og er i ferd med å utarbeide retningslinjer for hvordan helsearbeidere skal forholde seg. Jeg har selv deltatt i noe av dette arbeidet, og for øyeblikket ser det ut som om anbefalingene vil gå ut på å ikke forholde seg til søskenbarn på annen måte enn til andre foreldre. Det vil si at man skal forsøke å kartlegge om det finnes en historie i familien av genetisk betingede sykdommer, og hvis det foreligger en slik, bør man forsøke å utrede de mulige konsekvensene og veilede paret deretter. Noen land og folkegrupper går mye lenger enn dette. Iran praktiserer for eksempel omfattende genetisk screening, og jøder i England forsøker å hindre at potensielle par der begge bærer genet for Tay-Sachs syndrom gifter seg. Andre har forbudt søskenbarnekteskap, slik som folkerepublikken Kina og nylig Nord-Korea.

Søskenbarnekteskap er gammelt som menneskeheten selv. Det er gitt positiv presse allerede i Det gamle testamente. Men det er liten grunn til å tro at søskenbarnekteskap vil være fremtidens ekteskapsform. Fruktbarheten synker de fleste steder i verden. Da blir det vanskeligere å gifte seg med søskenbarn, rett og slett fordi det blir færre og færre søskenbarn. Dette vil etter alt å dømme også gjelde innvandrere til Norge.

Søskenbarnekteskap er et sosialt fenomen. På linje med andre sosiale fenomener har det konsekvenser. Men det er ikke årsak til verken kvinnemishandling, tvangsekteskap eller alt annet som er fælt i verden, slik en del norske politikere later til å tro. Søskenbarnekteskap er en kulturell ressurs som familier bruker for å oppnå det de mener er best for sine barn. Noen ganger er det foreldrene ønsker å oppnå, noe som verken barna eller omverdenen ønsker eller kan akseptere. Da er det ønsket som må angripes, ikke midlet.