BERØRER: Arshad Maimouni live på Gamla under fjorårets Bylarm.  Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
BERØRER: Arshad Maimouni live på Gamla under fjorårets Bylarm. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Unorske verdier?

Arshad Maimouni ble den første til å røre og berøre et norsk publikum i det nye sjangerlandskapet mellom R&B og rap.

Kanye Wests snart syv år gamle «808s and Heartbreak» var den nyeste skiva som nå i desember fikk plass på en gang så innflytelsesrike Rolling Stone Magazines kåring av de førti mest innflytelsesrike album gjennom tidene (eller rettere sagt: siden albumformatet oppstod ...). Overraskende for noen, muligens, kanskje særlig her hjemme. Hvor det merkverdige, autotunedrevne, ekstremt emosjonelle og personlige albumet ble møtt med fnysing, skuldertrekk og forvirret hakekløe blant det hjemlige anmelderkorpset.

En liten personlig innrømmelse: denne skiva kom ut i løpet av de eneste tolv månedene mellom 1993 og 2015 hvor undertegnede ikke har ment ting og trillet terninger om rapmusikk i såkalt «printmedia». Og jeg husker at jeg rett og slett var ekstremt glad for at jeg slapp å skulle mene noe om akkurat den skiva der, da den kom ut. Så jeg skjønner godt den forvirrede reaksjonen. «808s and Heartbreak» var et brudd med tradisjoner og konvensjoner, og det er nettopp derfor Rolling Stone for en gangs skyld har helt rett om noe som har med rapmusikk å gjøre: det er et viktig album.

Fordi det åpnet opp slusene mellom R&B/urban pop og rapmusikk, og banet vei for en ny generasjon artister som trosset gamle skiller mellom «rapper» og «sanger», ganske oppsiktsvekkende raskt i farvannet: Future, Drake, Wiz KhalifaYoung Thug og Rich Homie Quan for bare å nevne noen av de mest kjente. Her i Norge var vi imidlertid litt treigere med å følge opp. Og da snakker jeg ikke bare om plateanmeldere, men om musikere, om den såkalte «scena». 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helt til en dude med «Oslo» på brystet og nabolaget sitt tett inntil hjertet tok stegene opp trappen fra Grønland t-bane sommeren 2013. På mange måter var Arshad Maimouni og «Definere meg» med på å utløse et lignende skred innenfor, kremt, den norske urbane poppen. Den sommeren var han alene i dette landskapet, like underlig, uvirkelig alene som han vandret nedover hovedgata i sin bydel Grønland i videoen, filmet grytidlig om sommermorgenen.

Når han denne uken, endelig, slapp sin debut-EP «Verdier», hadde han forlengst rukket å få selskap. Det er til og med ganske folksomt, fra lovende og Bylarmaktuelle Unge Ferrari til fjorårets suksessalbum fra Store P har melodiøsiteten fått en helt annen plass i norsk hip hop, og skillet mellom rapper og sanger blitt stadig mer uklart. Også rendyrkede rappere som Handerre Linni og veteran Lars Vaular dypper tærne i det samme bassenget. Mens Arshad på sin side har lykkes i få gjennomslag for sitt eget fokus, og lanserer seg som en Craig David-inspirert R&B-sanger snarere enn som rapper. Med en DJ Mustard-aktig radiosingel for å understreke poenget. 

Han kommer allikevel ikke unna bakgrunnen sin, for den er delt i to. Ikke bare kulturelt, slik han mener det på «Definere meg», når han med en forfriskende uventet metafor utbryter at han føler seg som en havfrue. Men også musikalsk. Som 16-åring i 2009 vant han den statsfinansierte rapkonkurransen (!) Rapvalg sammen med kompisen sin, en viss Kaveh Kholardi. Og selv om rapkarrieren ikke akkurat tok fart på samme vis som for kompisen, var det fremdeles som rapper han gikk inn i studio med teksten til «Definere meg». Det var i følge hans egne ord helt spontant, inne i innspillingsrommet, han plutselig tok seg selv i å synge første verset i stedet for å rappe det. 

Og nettopp derfor er «Definere meg» ikke bare en usedvanlig god norsk poplåt, men et uvanlig klart eksempel på hvordan tilgangen til rapmusikkens vokabulær og tekstmessige metoder har forvandlet R&B og urban pop generelt. Det gjelder fraseringen, som blir mer verbal. Linje for linje blir versene mer ordrike, og følger andre rytmiske skjemaer. Mens vokalmelodien blir mer monoton, kanskje nærmere opp til talens naturlige melodi.

For ikke å snakke om det språklige, som blir på samme tid mer hverdagslig i tonen og oppfinnsomt i formen. Og med en mer postmoderne innstilling til referanser — kan du se for deg en klassisk norsk popsang gjøre et tilsvarende nikk som det «Definere meg» gjør mot Madcon-Yosefs tekstlinje fra Karpe Diems «Påfugl» mot slutten av andre vers? Det samme gjelder i høyeste grad ikke bare forbruket av metaforer, men hvor man henter dem fra. «Havfrue»-linja på «Definere meg» er ett eksempel, minst like minneverdig ble det når Maimouni på den undervurderte oppfølgersingelen «Valuta, glitter og gull» ba oss kalle ham Kaptein Sabeltann. Du spisser liksom ørene når du hører slike vendinger sunget, snarere enn rappet. Ikke nødvendigvis på en positiv måte heller. Det er så uvant. Og nettopp derfor så verdifullt.