INGEN TAR ANSVAR: «Hvorfor sier ingen nei til å utføre disse handlingene? Nei til å sende brev som ødelegger for mottaker?», spør kronikkforfatteren. Foto: Olexander Zobin/AFP/Scanpix
INGEN TAR ANSVAR: «Hvorfor sier ingen nei til å utføre disse handlingene? Nei til å sende brev som ødelegger for mottaker?», spør kronikkforfatteren. Foto: Olexander Zobin/AFP/ScanpixVis mer

Unødig maktbruk fra staten

Egentlig berører surrogati-saken oss alle. Den sier noe om forholdet mellom makthaverne og innbyggere i Norge, og statens vilje til maktbruk.

Tilsynelatende berører surrogati-saken få, men egentlig berører den oss alle. For den sier noe om forholdet mellom makthaverne og innbyggere i Norge og den sier noe om statens vilje til maktbruk som rammer egne innbyggere.

Surrogati = menneskehandel, er det blitt hevdet med stor kraft. Det har vært få forsøk på nyansering av dette bildet. Hvem har interesse av å ta opp en sak som ikke berører dem selv direkte, og dermed påføre seg moralsk forargelse? Det har også vært forbløffende taushet rundt det faktum at familier har blitt varslet av myndighetene om at de ikke ansees som foreldre til egne barn.

Bioteknologiloven fastslår at surrogati er forbudt å gjennomføre i Norge. Det har vært delte meninger om hvorvidt ikke-kommersiell surrogati skal være tillatt i Norge, men så langt er det ikke blitt åpnet for forsøk. Av en eller annen grunn ansees fødselsøyeblikket å være så vidt avgjørende for morskap (men ikke for farskap). Muligens er det et ønske om å beholde i hvert fall én sannhet i en ellers uoversiktlig verden: Den som har båret deg fram er også din mor.

Det er likevel flere ting som kompliserer synet. Det ene er at vi stadig tillater adopsjon og også vet at tilknytningen mellom adoptivbarn og deres foreldre er like god som mellom biologiske barn og foreldre. Det ser altså ikke ut til at fødselsøyeblikket har noen betydning for tilknytning. Det andre er at myndighetene ellers har valgt å legge stor vekt på det genetiske perspektiv. Et farskap kan når som helst omstøtes, uavhengig av sosial tilknytning.

Er surrogati menneskehandel? Like lite som organdonasjon i seg selv er handel med kroppsdeler eller liv, er surrogati menneskehandel. Surrogati kan ha flere utløsende motiver hos surrogatmor. Det kan være en altruistisk handling, noe man gjør for andre mennesker uten egennytte. For andre kan det å bære fram et ekstra barn være en legitim måte å skaffe midler til forsørgelse av egne barn.

Det bør være lite grunn til å fordømme noen av disse standpunktene. En kvinne kan hjelpe til med å bære fram et barn ut ifra gjennomtenkte og aktverdige grunner. Det er ingen grunn til å se henne som et offer. Det finnes da også lovregulering og praksis i flere samfunn som gjør sammenlikningen med menneskehandel søkt.

Men, i det øyeblikk menneskehandel ble satt som merkelapp på surrogati, skjedde det noe med den norske debatten. Det var mulig å vise fram egne moralske standpunkt med den angivelige menneskehandel som motsetning. Det å skaffe barn på denne måten ble en aggressiv handling for enkelte debattanter.

Noe gikk også galt hos norske myndigheter. Språkbruken ble for sterk og for ideologisk forførende, og dermed umulig å stå imot, spesielt for KrF og SV. Dette har ført til en maktbruk mot noen få familier som vi sjelden har sett maken til i Norge.

Gjennom en uskyldig vinduskonvolutt har familier fått vite at de ikke hører sammen, at myndigheten med tilbakevirkende kraft ønsker å gjøre om på nettopp deres lille fellesskap. Andre familier har blitt nektet foreldrepenger, en opptjent rettighet for å ta vare på det lille barnet de beviselig har.

Vi snakker om svært få familier, desto mer alvorlig at et så sterkt maktmiddel er tatt i bruk. Skattemyndighetene og Nav er blitt brukt som utøvere i statsråd Audun Lysbakkens moralistiske prosjekt.

Den som har makt har et spesielt ansvar for å ikke bruke mer makt eller spre mer frykt enn det som er absolutt nødvendig. Er det nødvendig, om enn bare på papiret, å splitte etablerte familier? Er det strengt tatt nødvendig å skape ubalanse mellom foreldre som har fått et svært etterlengtet barn sammen?

Byråkratiet har skjult seg bak at lovverket på området er «uklart» eller «uegnet», og at dette er en «opprydding». Slike renholdsanalogier rettferdiggjør en praksis som på ingen måte er udiskutabel eller riktig. Språkbruken avskjærer også videre diskusjon, det er bare snakk om en ryddejobb.

Det klinisk rene oppryddingsspråket gjør det lett å føle avstand til de rammede, i stedet for nærhet og omsorg. Men enda mer betenkelig er at ryddespråket dekker over det faktum at noen blir rammet av Lysbakkens tenkning og byråkratenes handling. Noen sitter med en familiesituasjon som er blitt uavklart og utrygg, for både voksne og barn.

Hvorfor sier ingen nei til å utføre disse handlingene? Nei til å sende brev som ødelegger for mottaker? Lydigheten er stor i alle organisasjoner og det skyldes på «noen annen», en politiker eller en moral som synes viktigere enn enkeltmenneskene som blir rammet. Enhver har likevel ansvar for egne handlinger, også i byråkratiet. Spørsmålet «Er dette riktig intervensjon overfor egne innbyggere?» må alltid stilles, på alle nivå i et statsapparat.

Hvis ikke risikerer vi et system som utsetter egne borgere for overgrep. Blind moralisme og renholdsanalogier vil alltid eksistere. Hvem som kan bli rammet i neste runde vet vi ikke. Debatten om vi skal la en søster eller venninne bære fram et barn for en de bryr seg om, må tas også i Norge. Hvorvidt vi kan sette Norges lover over andre lands lover, er et annet spørsmål som presser seg fram. Vi må gjerne ta debatten, men det fordømmende og lettbente språket bør legges vekk i kompliserte saker.

I mellomtida må Lysbakken ta ansvar for at familier ikke blir utsatt for det overgrep en tvangsoppløsning er. Det er en toppleders fremste oppgave å hindre unødig maktbruk. For en som har tittelen «barne-, likestillings- og inkluderingsminister» er det ekstra paradoksalt å gjennomføre noe som både er skadelig for barn, likestilling og sterkt ekskluderende for en liten gruppe.