TROVERDIGHET: Hvis man må teste sannhetsverdi hver gang et barn beskriver sine opplevelser, øker det faren for at historien ikke tas på alvor. Innlegget til Oudmayer er derfor relevant i mobbedebatten, skriver Tessand. 

Foto: Håkon Eikesdal / Dagbladet
TROVERDIGHET: Hvis man må teste sannhetsverdi hver gang et barn beskriver sine opplevelser, øker det faren for at historien ikke tas på alvor. Innlegget til Oudmayer er derfor relevant i mobbedebatten, skriver Tessand. Foto: Håkon Eikesdal / DagbladetVis mer

Unødvendig kritikk

Saken handler om et barns opplevelse av overtramp fra en offentlig ansatt myndighetsperson; en lærer mot et barn.

Meninger

Journalist og debattleder Øystein Helmikstøl mener at Dagbladet bryter god presseetikk. Han kritiserer avisens behandling av mobbeekspert Kristin Oudmayers uttalelser i Dagbladet 15.11, hvor hun forteller om mobbeerfaringer som barn. Helmikstøl reagerer på at læreren som omtales ikke fikk anledning til å svare på kritikken.

Alle ønsker en etisk reflektert presse. Men krav om at alle personlige minner skal etterprøves er problematisk. Ikke alt stilles for retten. Saken handler om et barns opplevelse av overtramp fra en offentlig ansatt myndighetsperson; en lærer mot et barn.

Hvis man må teste sannhetsverdi hver gang et barn beskriver sine opplevelser, øker det faren for at historien ikke tas på alvor. Innlegget til Oudmayer er derfor relevant i mobbedebatten. Barn må fortelle uten frykt for de voksnes reaksjoner.

For det andre er dette en tidligere omtalt sak, hvor læreren fikk uttale seg. Ifølge journalisten gjentok læreren flere ganger at hvis Oudmayer følte seg utenfor, var det familien hennes som hadde skylden, og at terskelen for hva som kalles mobbing har blitt veldig lav. Oudmayers historie kommer dermed neppe som en overraskelse på læreren. Dessuten ble læreren ikke navngitt, det er en 30 år gammel historie, og det er mange skoler i det aktuelle området.

For det tredje refererer Helmikstøl til en twittermelding hvor jeg spør hva han mener med å kalle Oudmayer en mobber fordi hun anklager læreren. Han gjengir korrekt at jeg «ikke leser dette som fakta, men som beskrivelser av et barns opplevelser», og problematiser hvordan psykologer forholder seg til sannhet. Men jeg tvitret ikke fra en rettssal, jeg tvitret fra sofaen.

Psykologer må kunne mene noe som privatpersoner uten at noen generaliserer meldingene til å handle om standens manglende evne til å ta flere perspektiver.

Jeg mener at Helmikstøl skyter med unødvendig skarpe skudd i sin kritikk av Oudmayer og Dagbladet.