GIKK AV: Tidligere statsråd Sylvi Listhaug gikk tirsdag forrige uke av som justisminister etter over en uke med bråk. Under en pressekonferanse i Justisdepartmentet beskyldte hun blant annet opposisjonen for å ville kneble ytringsfriheten hennes. Foto: Bjørn Langsem
GIKK AV: Tidligere statsråd Sylvi Listhaug gikk tirsdag forrige uke av som justisminister etter over en uke med bråk. Under en pressekonferanse i Justisdepartmentet beskyldte hun blant annet opposisjonen for å ville kneble ytringsfriheten hennes. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Sylvi Listhaugs ytringsfrihet:

Unyansert av Anine Kierulf

Stortinget kan ha skapt presedens for at statsråder er konstitusjonelt ansvarlig for ytringer stortingsflertallet ikke liker.

Meninger

I anledning sin fratreden skrev Sylvi Listhaug:

«Jeg har opplevd dette som en ren heksejakt, hvor hensikten til Jonas Gahr Støre tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid. Jeg kommer aldri til å godta at debatten legges på Støres premisser. Ytringsfriheten er en viktig norsk og vestlig verdi vi må stå opp for. Jeg kommer aldri til å være en politiker som er lik alle andre. Jeg vil være meg selv.»

Knappe to timer senere skrev jurist og menneskerettsekspert Anine Kierulf følgende på sin facebookside:

«Også det rare som sies om ytringsfrihet i dag, er vernet av ytringsfriheten. Men for ordens skyld:

1. Ytringsfrihet gir deg ikke krav på å få gjennomslag for det du mener.

2. Motbør mot meningsinnhold og virkemidler er ikke knebling. Det er andres bruk av den samme ytringsfriheten som du har.»

Det er isolert sett ikke noe galt i det Kierulf skriver. Men dette innlegget skrives altså to timer etter at Listhaug hevdet at hennes ytringsfrihet var forsøkt kneblet. Kierulfs innlegg vil for de fleste fortone seg som en lærd jurists irettesettelse av Listhaugs ytringsfrihetsforståelse. Kierulfs utsagn er imidlertid unyansert.

Situasjonen for Listhaug var jo ikke at hun bare ble møtt med motytringer. Hun ble møtt med et kritikkvedtak, og med et varslet mistillitsvedtak. Sistnevnte ville etter Grunnlovens §15 medført plikt for Listhaug til å søke avskjed. Hun ville altså gjennom det varslede mistillitsforslag ha mistet jobben.

Dette er noe mer enn å bli møtt med motytringer. Hun blir de facto møtt med en ytringskonsekvens av rettslig karakter, og følgelig regnes dette som et inngrep i ytringsfriheten.

Som ekspert på ytringsfrihet burde Kierulf være mer opptatt av at Stortinget i sitt såkalte «daddelvedtak» feilaktig omtalte en verdivurdering som faktapåstand. Det er et aspekt som har helt uteblitt fra debatten, og som er relevant med tanke på ytringsfrihetens grenser.

Spørsmålet må reises om Stortinget ved dette har markert en yttergrense, eller om det i fremtiden vil være normalt at statsråder tvinges til å gå tilbake på sine argumenter under trussel om mistillit. Saken blir da presedens for at statsråder kan holdes konstitusjonelt ansvarlig for ytringer stortingsflertallet ikke liker.