MISVISENDE OM FERBERMETODEN: Et vesentlig poeng, som Hardeberg også unnlater å vise til, er at behandlingen er kortvarig, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / SCANPIX
MISVISENDE OM FERBERMETODEN: Et vesentlig poeng, som Hardeberg også unnlater å vise til, er at behandlingen er kortvarig, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / SCANPIXVis mer

Unyansert om behandling av søvnløshet hos barn

Hardebergs syn er uvitenskapelig, samt familie- og barnefiendtlig.

I kronikken «Unaturlig å la babyer gråte» 28. februar går Kristine G. Hardeberg, firebarnsmor og ammehjelper, til frontalangrep på etablerte behandlingsformer mot søvnløshet hos barn. Det er særlig Ferbermetoden som får unngjelde.

Denne metoden innebærer ifølge henne en insensitiv og hjerterå ignorering av barnets gråt om natta, som resulterer i at stresshormonet kortisol skyller gjennom barnets hjerne og påfører hjerneskade. Barn som utsettes for Ferbermetoden lærer at det ikke får hjelp når det trengs, noe som leder til psykiske vansker seinere i livet, får vi vite. Selv de modifiserte versjonene av Ferbermetoden, hvor man jevnlig ser til barnet når det gråter om natta får stryk. Om barnet sees til hvert 10. minutt er det ikke godt nok, da ett minutt i en babys verden er som en evighet, skal vi tro Hardeberg. Hardeberg mener også det er unaturlig at barn fra seks måneders alder sover på eget rom.

Hardeberg må selvsagt respekteres for sine ideologiske standpunkt og for sin tilnærming til søvn hos barn. Imidlertid ser ikke Hardeberg ut til å ha samme respekt for dem som har en annen tilnærming. Hun framstiller veldokumenterte behandlingsmetoder som skadelige og påstår at foreldre gjør en stor feil om de lar barn fra seks måneders alder sove i eget rom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette synet er uvitenskapelig, samt familie- og barnefiendtlig. Framstillingen av Ferbermetoden er unyansert. Metoden bygger på ekstinksjon. Dette er et læringsprinsipp som innebærer at atferd som ikke etterfølges av ønsket respons gradvis slukkes ut. Den atferden Ferbermetoden tar sikte på å slokke ut er signaler (som gråt og rop) fra barnet om sosial kontakt på et tidspunkt da barnet trenger søvn. Ferber understreker at om barnet signaliserer redsel, smerte eller annet ubehag så skal det selvsagt ikke ignoreres. Et vesentlig poeng, som Hardeberg også unnlater å vise til, er at behandlingen er kortvarig.

Det er i årenes løp blitt utviklet en rekke varianter av ekstinksjonsbehandling mot søvnløshet hos barn. Mange foreldre finner disse nyttige, og lettere å gjennomføre enn den klassiske Ferbermetoden. I en gjennomgang av metoder mot søvnløshet hos barn publisert i det anerkjente tidsskriftet Sleep i 2006 konkluderes det med at ekstinksjon gir meget god effekt. I samme nummer av tidsskriftet anbefalte Amercian Acedemy of Sleep Medicine denne behandlingen.

Hardeberg hevder at ønsket om at barn skal sove uten å vekke andre, gjerne på eget rom, reflekterer et egoistisk behov hos foreldre. I en nylig artikkel i tidsskriftet Sleep Medicine Reviews går tre respekterte søvnforskere og barneklinikere ut mot slike misforståelser. Behandling av søvnvansker hos barn gjøres først og fremst for barnets del. Dårlig søvn hos barn fører til søvnvansker, lærevansker og atferdsproblemer seinere i livet. Søvnløshet hos barn er en betydelig stressfaktor for foreldre, noe som i sin tur kan redusere deres overskudd og evne til optimal omsorg.

Påstanden om at egne soverom for små barn er unaturlig kan ha vært korrekt i en tid da gode sovesteder (grunnet fare for angrep fra rovdyr, temperaturfluktuasjoner og liknende) ikke var en selvfølge, men dette er ikke en aktuell problemstilling i et moderne samfunn. Faktisk viser undersøkelser at samsoving gir dårligere søvn enn solosøvn. Det finnes ingen vitenskapelig støtte for påstanden om sammenheng mellom ekstinksjonsbehandling og hjerneskader hos barn. Derfor kan man fortsatt trygt bruke veldokumenterte behandlingsformer basert på ekstinksjon mot søvnløshet hos barn.