Unyansert vitenskap

Skuffende forskningsformidling, polemiserer mot de svakeste argumentene.

BOK: Forfatteren Bjørn Vassnes har stor tro på hva vitenskapen kan utrette. Med vitenskap mener han naturvitenskap. At for eksempel etikk også er en vitenskap, er ikke akkurat budskapet i denne boka. Den «viktigste bremseklossen for den medisinske revolusjonen er etiske motforestillinger», hevder Bjørn Vassnes.

Vitenskapstro

Det blir derfor ikke riktig å hevde at forfatteren har stor tro på vitenskapen, det er naturvitenskap og medisinsk forskning han har stor tro på. Denne trenger ikke noen etikk, fordi den jo tar sikte på å redusere menneskelig lidelse og nød, så skal det være en etikk god nok. Men dette er en variant av den gamle jesuittiske regelen: Hensikten helliger middelet. I tråd med denne regelen avviser Bjørn Vassnes alle innvendinger mot nyere medisinsk forskning med at den enten bunner i overtro eller fordommer. Også på andre måter representerer forfatteren et på mange måter forlatt og utdatert kunnskapssyn. Han kan for eksempel si at vår kunnskap på et område (biomedisin) fordobles (hvert 3, 5 år), men er kunnskap noe som fordobles? Er det ikke snarere slik at ny kunnskap (også medisinsk), erstatter og kommer i stedet for det som tidligere ble antatt for å være kunnskap. Derfor kan det ikke være snakk om at den blir fordoblet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Evig liv

Undertittelen på boka er «stamceller og jakten på evig liv» og viser hvordan dyrkingen av moderne vitenskap (scientisme) går godt sammen med primitiv metafysikk. I fullt alvor hevder Bjørn Vassnes at det kanskje vil bli mulig å stoppe aldringsprosessen. La oss godta det. Hva vil det i så fall innebære? Aldring lar seg ikke skille fra utvikling. Når skal vi stanse aldring/utvikling? Som 27-åringer da hjernen er på sitt beste for sjakk og matte, eller som 33-ringer da kroppen er best for utholdenhetsidretter? Hva innebærer det at aldring og dermed også utviklingen stopper opp. Å leve evig som 33 åring er en skjebne verre en døden. Dette har forstandige folk tenkt gjennom tidligere. Blant annet har Søren Kierkegaard i «Enten-Eller» fra 1843 et nydelig lite stykke på bare ti sider som heter «Den ulykkeligste». Det begynner med at en grav et sted i England har innskriften «Den ulykkeligste». Folk ble nysgjerrige på hvem det kunne ha vært og åpnet graven. Den viste seg å være tom. Hva skulle det bety? Den ulykkeligste var den som ikke kunne dø, fordi et individ med evig liv gir avkall på å være nærværende. En person med evig liv blir fraværende, og å leve som fraværende kan knapt kalles å ha noe liv. Kierkegaard stopper ikke der, men det holder i denne sammenhengen.

Når begynner et liv?

Å være klar over dette innebærer ikke at man ikke vil utvikle medisiner mot Parkinson og Alzheimer eller andre sykdommer. Slik kunnskap betyr heller ikke støtte til forbud mot å forske på stamceller. Det er motstanden mot dette som Bjørn Vassnes er ute etter å stoppe med boka, og han har naturligvis rett i at mye av den er basert på ugyldige argumenter. Samtidig tar han selv for lett på for eksempel spørsmålet om når et befruktet egg blir en person med menneskeretter. Skjer det mellom befruktning og fødsel, eller først etter fødselen? Dette er ikke et så enkelt spørsmål å avgjøre som Bjørn Vassnes gir inntrykk av, og det er ikke bare religionen som kommer med ugyldige argumenter for å avgjøre det.

Den store mangel

Den største svakheten ved boka er imidlertid at forfatteren ikke har tatt opp noen av de patentjuridiske problemene knyttet til denne medisinske forskningen. Det står heller ikke noe om legemiddelindustrien i boka, forskningen beskrives som ren og ubesudlet sannhetssøking og trang til å hjelpe mennesker som har det vondt. Dette blir for naivt, det blir som å skrive om utviklingen av våpen uten våpenindustrien og leting etter olje uten oljeindustrien. Ved å unnlate å drøfte jussen og legemiddelindustrien, som mye av skepsisen til denne forskningen er knyttet til, mislykkes intensjonen med boka.