Uoppnåelige lengsler

Som journalist har Axelsson gitt ut flere bøker som tar opp urettferdighet og utnyttelse av de svake i samfunnet. Hun debuterte skjønnlitterært i 1994, og ga ut «Augustas hus» i 2000.

Også her solidariserer Axelsson seg med folk lavest på rangstigen. Hun skriver i en sosialrealistisk stil i Harry og Moa Martinsson-tradisjonen, med stor psykologisk dybde. Axelsson forteller om fem generasjoner kvinner, og fokuserer på tre av dem. Augusta, Alice og Angelica er i slekt med hverandre, men representerer ulike perioder av det 20. århundret. Livene deres er fylt av overgrep, kvinne- og klasseundertrykkelse og uoppnåelige lengsler. Augustas hus er kvinnenes tilfluktssted. Her finner de ly i krisene sine. Huset preges av de fortellingene som har fart gjennom det: «Huset hvisker.»

De tre har alle underklassestempelet på seg. Augusta vokser opp på begynnelsen av 1900-tallet, og som barnehjemsbarn må hun kjempe for å vinne respekt. Kampen gjør henne bitter. På 50-tallet blir Augustas 16-årige barnebarn, Alice, ufrivillig gravid, og ferden mot et liv i løgn og forstillelse begynner. Til tross for at Alice etter hvert klarer seg gjennom universitetsutdannelse og ekteskap, innser hun at hun har levd uten kontakt med sitt virkelige jeg. Det forlot hun den gangen som 16-åring, da spedbarnet døde fra henne.

«Ludder. Jævla løgnaktige misfoster.» Det er beskyldninger unge Angelica, Augustas tippoldebarn, har fått trædd ned over hodet siden hun var barn, og sakte, men sikkert integrerer hun dem i sitt eget selvbilde. Angelica vokser opp uten varme og kjærlighet, noe som får katastrofale følger for henne.

Romanen er gripende fortalt, fortelleren solidariserer seg med kvinnene, og forfatteren viser psykologisk innsikt gjennom de dyptloddende portrettene. Lidelsen tar ingen ende for Augusta og hennes etterkommere.

En innvending er at det tragiske innimellom tar overhånd. Stilen heller mot det overdrevne og forutsigbare, nærmest som en naturalistisk karikatur. En rekke poetiske skildringer av kvinnenes lengsler og innerste indre bidrar likevel til å balansere romanen. Dessuten sparer Axelsson kvinnenes grusomste hemmeligheter til slutten, og spenner slik leseren fast.