Updikes stemmer

På høy tid det kom en samling noveller fra en av USAs største etterkrigsforfattere.

Endelig kom en samling med John Updikes novellekunst på norsk. Vi er ikke bortskjemte med oversettelser av hans bøker her til lands. Som en av USAs største etterkrigsforfattere og med en enormt produktiv penn, fyller han neste år sytti år, og har de siste 40 år utgitt mer enn 50 bøker. Deriblant har han skrevet rundt 200 noveller.

Jorunn Carlsen har valgt ut 19 av disse, som her presenteres i kronologisk rekkefølge - den første fra 1959, den siste fra 1999. Hun innrømmer at utvalget ikke fullt ut er representativt for forfatterskapet - det lar seg neppe gjøre innenfor rammene av bare én samling - men viser «karakteristiske sider av det». Her er tekster man savner, men utvalget ellers er det lite å si på. Og det karakteristiske evner hun å få fram, mye takket være sine egne praktfulle oversettelser.

Gjennomgående tema

På en forbilledlig måte får hun fram stemmen i de enkelte tekstene. Updike er en forfatter som er opptatt av hva språket kan formidle av erfaring. Men stemmene bærer også i seg stemninger og anskuelser utover det som sies.

Foruten spennet i tid er tekstene godt varierte i form og uttrykk. Et gjennomgående tema framtrer likevel: vanlige mennesker som konfronteres med hvem de er, med det de tror seg å være. Tro og tvil, lengsler og lyster, seksualitet og forfall. Kjente momenter, som Updike varierer på sin egen konsise måte. Her er et hovedverk som «Duefjær», der hovedpersonen kommer til avklaring om sitt forhold til Gud ved å skyte duene i familiens låve; her er en liten satire om livsstil i eksperimentet «Spørsmål»; og en morsom fortelling fra samlingene om forfatteren Bech, der denne bokstavelig talt signerer seg selv til selverkjennelse.

Bærende stemmer

Også i de tekstene der Updike leker seg med novelleformen, trer de samme momentene fram, som i den fornøyelige «Fire sider av samme sak», der Tristan og Isolde-myten brukes med stort vidd. Updike klarer å få hver tekst til å bli et hele, fordi nettopp stemmene er så bærende og klart artikulerte. Kanskje lukker han dem med sin trang til avslutning, men han henfaller aldri til simple forløsninger. Tekstene resonnerer i leseren, fordi de er om allmenne, dagligdagse hendelser og erfaringer. Selv kirkefader Augustin, fra tittelteksten, blir her et menneske man kan forholde seg til.