Upretensiøs Casio-pop

Norges nye popscene gir verden sukkersøt dure-musikk.

Ikke så rart egentlig, for denne nye, norske undergrunnspopscenen er sterkt preget av naiv «retrofuturisme» og en utpreget melodiøs og harmoniserende casiopop. Men før du strekker deg etter Motörhead-platene i ren avsky, kan vi fortelle at dette låter bedre enn du tror. Noe utlandet for lengst har skjønt. Remington Super 60 gis ut av italienske SHADO. Platene gis ikke bare ut i Europa, både Japan og USA har simultanslipp på «Pling 2001» og «This Is...».

Nydelig

Debutalbumet til Fredrikstad-bandet Remington Super 60 seiler opp som en a vinterens deiligste popplater. Det er bare ment å behage, noe det også presterer på en lekrest mulig måte. Den nydelige innpakningen, de lallende og småskitne poplåtene, den oppløftende og døsige stemningen; alt dette er ting som gjør det svært vanskelig å ikke bli oppslukt av Remington Super 60s durende behag. Dette er en trio som skjønner at popmusikk skal være upretensiøs og gi deg et smil rundt munnen. Verre er det ikke.

Genuine

«This Is Cafe Superstar Beat» presenterer hele den lille, men genuine norske casiopopscenen. Micromars gjør for øvrig et humoristisk poeng ut av dette på «Why Didn't My Parents Buy Me a Casio?». Safariari, Skistar, Tøyen, EPA og Påsan, alle leverer skeive popperler, selv om det - som i Tøyens tilfelle - er lagd på en PlayStation.