Upretensiøse tørrvittigheter

«La et skilt henge over sengen din, frue, på speilet, på veggen, til du føler det med hele deg ;Vi var bestemt til å glede, opphisse og tilfredsstille menneskehetens maskuline del . Ekte kvinner vet dette.»

Dette sitatet står som motto for en av Melissa Banks fortellinger, som går inn i sjangeren der enslige, intelligente, noenogtrettiårige kvinner ironiserer over sitt eget liv og funderer rundt den problematiske kjærligheten - og hvordan «kapre» en mann. Vi følger Jane fra hun som ulykkelig forelsket tenåring får råd av sin mor om å være seg selv («Hvem av dem da?») og ta en sykkeltur rundt kvartalet for å få røde roser i kinnene, til hun selv blir mor til en sønn som blir «gravid» med to kvinner på samme tid. Her er temaer som farens død, og sjalusi, som for eksempel der hun intetanende blir med kjæresten på besøk til hans ekskjæreste («vi er bare venner»). Karrieren går i stå når hun får en kvinnelig sjef, Mimi («Megmeg»), som på kvinners vis er sitt kjønns verste fiende.

Et par av fortellingene omhandler hennes ulykkelige forhold til den dobbelt så gamle sjarmerende redaktøren Archie, eksalkoholiker som sluntrer unna antabusen og smugdrikker. Han har et problematisk forhold til sex, men legger likevel ikke skjul på at han har ligget med halve kulturlivet. På faderlig vis vil han gjerne «hjelpe henne til å bli flinkere».

«Den rette»

Men aller morsomt er fortellingen der hun «virkelig» forelsker seg, i tegneserieskaperen Robert. Ham vil hun så gjerne ha at hun motvillig leser boka «Hvordan treffe og gifte seg med Den rette», som inneholder et femtitallsråd som syttitallistene fnyste av: «Når du er sammen med en mann du liker, vær stille og mystisk, oppfør deg som en dame, legge bena i kors og smil. Ikke snakk så mye.» Her er formaninger om aldri å avtale stevnemøte mindre enn fire dager på forhånd, alltid nøle med å si ja, alltid legge på telefonen først, og ikke minst, aldri å bruke humor - det er maskulint og usexy.

Strålende

Tematikken er med andre ord gjenkjennelig, men fortellingene ikke desto mindre strålende med sin upretensiøse tørrvittighet. De er kyske uten å være pripne, humoristiske uten å være gapskrattende, og skrevet med et språk som viser skjønnlitteratur av toppkvalitet. Aller best er de mange absurde bildene eller assosiasjonene hun stadig får, som når hun kjører Archies Lincoln Continental («Det var akkurat som å kjøre med en stue»), eller når hun endelig gir opp femtitallsrådene og følger sine lyster overfor den forvirrede Robert: «Vi er bare to marihøner som parrer oss en sommerkveld.»