Uprofesjonelle utøvere

Det er trist at informasjonsrådgiveres selvbilde er så lavt at de velger å ta i bruk skremsler for å markedsføre seg, skriver Hans Geelmyden

FOR NOEN UKER SIDE

kunne vi lese selsomme debattinnlegg i både Dagens Næringsliv og Dagbladet skrevet av informasjonsrådgivere. I jakt på kunder forsøker enkelte rådgivere å skape et skremmebilde av norske journalister. Det er å håpe at eventuelle lesere i det minste blir skremt fra å kontakte rådgivere som signerer slike innlegg.

Under tittelen «Klar for å bli «snakkis»?» presterer artikkelforfatterne å fremstille norske næringslivsledere som viljeløse ofre. Samtidig bringer de oss en avsløring: Moderne medieeiere vet at kjente ansikter selger! Så vidt jeg forstår er poenget med innlegget å fortelle norske næringslivsledere at norske journalister kommer til å skrive om dem. I innlegget står det videre at norske journalister gjør jobben sin godt. Likevel går det altså i følge forfatterne nesten alltid galt når de skriver. Derfor er det lurt å kontakte en informasjonsrådgiver. Innlegget kvalifiserer til Spyttslikkerprisen 2004.

Samtidig lot Dagbladet trykke et debattinnlegg med tittelen «Terrorbalanse i spaltene». I innlegget beskrives journalistiske metoder som må være utviklet i Abu Ghraib fengselet i Baghdad i nært samarbeid mellom Saddam Hussein og CIA. På nytt er poenget at det kommer til å gå deg dårlig i livet med mindre du kontakter en informasjonsrådgiver. Forfatteren av innlegget har sannsynligvis samme diagnose som Arnold Juklerød. Sykdommen må være smittsom. I Dagbladet noen dager senere fremstår ytterligere to informasjonsrådgivere med klare symptomer på paranoia kverulantis. Innlegget sitt har de kalt «Når speilet tar utsikten».

JOURNALISTER

og informasjonsrådgivere er åpenbart ikke forelsket i hverandre. Et skinnhellig tilsvar i Dagbladet under tittelen «Et gratis medieråd» skrevet at et par NRK-folk bekrefter inntrykket. Skribentene beskriver informasjonsrådgivere som horer. Vår integritet er til salgs til høystbydende. Påstanden er solid underbygget med «Dette vet folk».

Debatten gir meg et dejavu fra tidlig nittitall, og jeg forundres over at den ikke er kommet lenger. La meg opplyse de faktasøkende og objektive skribenter at gode informasjonsrådgivere ikke bedriver tåkelegging eller hemmeligholdelse. Gode informasjonsrådgivere gir råd om åpenhet, og hjelper oppdragsgiver med å gi stoffet en regi og dramaturgi som interesserer. Gode informasjonsrådgivere forstår oppdragsgivers langsiktige behov for å bygge tillit og relasjoner. Det oppnåes aldri med kortsiktige fiksfakserier. Gode rådgivere vet nemlig at takket være gode journalister kan ikke virkeligheten sminkes bort. En rådgiver som er verdt sitt honorar forteller oppdragsgiver hvordan samfunnet vil reagere på det han eller hun gjør. Med rådgiverens hjelp må lederen bygge en virksomhet som tåler og trives med samfunnets innsyn.

MELLOM RÅDGIVERE

og journalister er det ofte interessekonflikter. Det er legitimt. Rådgiverne representerer alltid en partsinteresse. Journalistene skal representere en allmenninteresse. I tillegg representerer norske journalister uten unntak en kommersiell interesse. Det er også legitimt. For journalistene handler det selvfølgelig om å få seere, lesere og lyttere uansett om man jobber i Akersgaten, lokalavisen eller i NRK. Det betyr at journalisten må lage en story som er interessant nok til å bli trykket eller sendt. Derfor dramatiserer pressen. Det er også legitimt.

Til tross for interessekonflikten kan det herske liten tvil om at begge yrkesgrupper skaper verdi for samfunnet. Etterspørselen etter både medier og rådgivere illustrerer poenget. Det som derimot fortoner seg ganske verdiløst er når gruppene forsøker å mistenkeliggjøre hverandre. Det er trist at informasjonsrådgiveres selvbilde er så lavt at de velger å ta i bruk skremsler for å markedsføre seg. Det hadde vært mer konstruktivt om de hadde valgt å bruke egen kunnskap for å trekke til seg kunder. I stedet fristes altså noen til å formulere åpne drittpakker og distribuere dem gjennom massemedia.

Etter å ha arbeidet med kommunikasjon og strategisk rådgivning i 20 år er det en stor glede å fortelle norske næringslivsledere at norske journalister og redaksjoner nesten uten unntak følger de etiske reglene i pressens egen Vær Varsom plakat. Slik jeg opplever er det regelen, og ikke unntaket, at journalister korrigerer manus når vedkommende får tilført ny informasjon. Mange journalister spiser dessuten med kniv og gaffel. Jeg har sett det selv.

Dessverre sliter norsk presse med enkelte uprofesjonelle utøvere. På dette punktet har mediene og informasjonsrådgiverne samme utfordring.