Uran som våpen

I NATOs krig mot Irak og Serbia ble det brukt store mengder utarmet uran. Stoffet er effektivt, men kan kanskje føre til ubotelige skader på miljø og arvestoff.

Ett år etter Kosovo-krigen vet verden foreløpig svært lite om omfanget av den amerikanske (og i mindre grad: britiske) bruken av utarmet uran (depleted uranium, DU) i bomber og granater mot mål i Kosovo og Serbia. Det er bekreftet at granathylser med utarmet uran ble brukt, fordi de er effektive mot stridsvogner og andre harde mål. Men amerikanske kilder sa lenge at de brukte slike våpen så ofte at de ikke hadde oversikt over hvor de ble brukt eller i hvilke mengder. # Det amerikanske forsvarsdepartementet har inntil nylig ikke engang villet gi slike opplysninger til FN. Først i februar kom det fram at det skal ha blitt avfyrt 31000 prosjektiler DU-våpen. Tallet er trolig altfor lavt. Men vi har altså nå fått bekreftelse på at disse våpentypene er brukt, selv om indisiene blir stadig sterkere på at bruk av utarmet uran kan føre til kreft, fødselsskader og misdannelser. Jeg har selv sett groteske tegn på dette på sykehusene i Bagdad og i Basra i Sør-Irak.

Utarmet uran, som er et avfallsstoff fra atomindustrien, brukes til å forsterke granathylser og andre pansergjennomtrengende våpen. Når slike granater treffer, brenner de med en voldsom flamme, og i støvet er partikler av giftstoffer og uran, som vi vet er kreftframkallende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen vestlige vitenskapsmenn er foreløpig villige til å bekrefte sammenhengen mellom DU-ammunisjon og sykdommer. Det amerikanske forsvarsdepartementet har gang på gang avvist en sammenheng mellom DU-våpnene og det såkalte Golf-syndromet, som skal ha rammet flere tusen amerikanske veteraner fra denne krigen. Ekspertene kan heller ikke si hvor lenge dette støvet befinner seg i atmosfæren eller i graset omkring et nedslag, slik at mennesker eventuelt puster det inn eller får det i seg via kveg. Om tausheten skyldes at de ikke vet svaret eller fordi de arbeider for en krigsindustri som har funnet dette våpenet nyttig, er uklart. USA har lenge hevdet at stoffet i DU-ammunisjon er skadelig bare ved direkte treff, men miljøeksperter frykter langvarige konsekvenser.

Jeg er journalist og ikke vitenskapsmann, men forstår ikke - i likhet med andre journalister som har reist mye i Irak - hvorfor vi ikke kan sende leger og vitenskapsfolk til det sørlige Irak for å studere de groteske sykdommene som har utviklet seg der, for dermed å bekrefte eller avkrefte hva årsakssammenhengene er.

Verdens helseorganisasjon hadde en gruppe i Sør-Irak, noen jordprøver ble tatt av en tysk forsker. Men noen rapport om hva de oppdaget, er aldri kommet. Og gjentatte oppfordringer til FN fra leger i Irak om å få uavhengige granskningskommisjoner til Basra og områdene omkring, er aldri blitt besvart. Hvorfor?

I Irak er det kjent at det ble brukt omkring en million granater med hylser forsterket med utarmet uran. Man regner med at det finnes flere hundre tonn med slike uranholdige rester i Sør-Irak. Ett resultat, som synes å ha direkte sammenheng med dette, er at det fødes stadige flere barn med misdannelser i landet.

I april 1991 advarte den britiske atomenergikommisjonen mot DU-forurensingen i Kuwait. - Det ville være uklokt at mennesker oppholdt seg tett inntil store mengder DU i lange perioder, het det.

Da det oppsto brann i et amerikansk ammunisjonslager i Doha i Kuwait i juli 1991, eksploderte 3200 kilo DU i stridsvognvåpen. Da fikk den amerikanske kommandoen i Doha ordre «om å behandle området som om det var et kjemisk område, det vil si holde seg i ly for vinden og bruke beskyttelsesmasker i nærheten».

Et FN-dokument viser at tallet på kreftpasienter ble mer enn fordoblet fra 1989 til 1994 i området rundt Basra, mens det i tre provinser nord for Basra ble funnet seks til sju ganger så mange tilfeller av kreft. Mens det før 1991 ble rapportert at de fleste krefttilfellene kom i aldersgruppen 60 til 65 år, var de fleste som nå fikk kreft, mellom 45 og 55 år.

Da jeg sist besøkte Basra (i mars 1999), opplyste dr. Janan Ghilib Hassan ved Basra barnesykehus at mens det de siste fire årene før krigen - altså før 1991 - til sammen kom inn fire tilfeller med leukemi, hadde man de første to månedene i 1999 registrert 25 tilfeller. Selv så jeg en rekke tilfeller av barn med store fødselsskader/vanskapninger og dødfødte barn med groteske misdannelser. Andre journalister har fått høre og se liknende eller enda verre situasjoner.

Fortsatt er dette bare indisier, selv om de er sterke. Krigføringen i Irak synes å ha ført til helseskader som er langvarige - ja, kanskje til og med til endringer i arvestoffet. Det kan synes naivt å kreve at verdenssamfunnet ved De forente nasjoner undersøker hva bombingen som ble iverksatt med Sikkerhetsrådets godkjenning, faktisk har ført til. Hvis svaret fortsatt ikke kommer, må man spørre om dette har sammenheng med hvem utøveren av bombeaksjonene var? Kanskje også om verdensorganisasjonen her faktisk er i lomma på verdens eneste supermakt og dens våpenfabrikanter?

Det kan synes som om dette er å trekke lange konklusjoner, men hvilke andre finnes det? Hvis man da ikke aksepterer den humanistisk forkastelige tanken at dette bare går ut over irakerne, som jo styres av en despot - og derfor kan seile sin egen sjø? Det er jo denne tankegangen som har ligget til grunn for ti års økonomiske straffetiltak mot landet.

DU-våpen er ikke direkte forbudt etter folkeretten. Men artikkel 35 i tilleggsprotokoll 1 i Genhvekonvensjonen av 1977 fastslår at «det er forbudt å bruke metoder eller krigsmidler som med overlegg, eller kan ventes, å føre til omfattende, langvarige og alvorlige skader på miljøet».

Det synes å antyde at noen - vitenskapsfolk og politikere - bør finne ut om DU-våpen faktisk kan føre til slike skader, slik stadig flere indisier tyder på. Spørsmålet er om DU-våpen faktisk rammes av Genhvekonvensjonens forbud.

Det amerikanske forsvarsdepartementet har bekreftet at det ble skutt ut mer enn 860000 runder med utarmet uran under Golfkrigen i 1991. I Kosovo og Serbia ble slike våpen også brukt i store mengder, men FN-gruppen som skulle se etter eksploderte og ueksploderte våpen, ble først nektet opplysninger om hvor de ble brukt og i hvilket omfang. Det amerikanske forsvarsdepartementet, Pentagon, benektet først ethvert bruk av disse våpnene i Kosovo-krigen, men måtte senere innrømme at det faktisk skjedde fordi en militær NATO-talsmann kom til å bekrefte det.

Først svarte amerikanerne at de ikke kunne svare «av sikkerhetsgrunner». Senere het det at man ikke hadde opplysninger om hvor DU-ammunisjon ble brukt under Kosovo-krigen. Også NATO nektet å assistere en FN-gruppe som ville etterforske bruken av DU-våpen i Kosovo. Endelig, i februar i år, fikk FN noen tall ut av NATOs generalsekretær George Robertson. Han innrømmet at DU-ammunisjon var brukt i områder vest for hovedveien fra Pec til Prizren i det sørvestlige Kosovo, i området rundt Klina og Prizren og i en region som bare ligger noen mil sør for Kosovos hovedstad Pristina.

Det vi vet, er at de amerikanske A-10-flyene, Warthog eller såkalte tankødeleggere (tankbusters), ble brukt mot minst 40 mål inne i Kosovo - mål som ble tatt for å være serbiske stridsvogner, men som ofte viste seg å være falske papp- eller finerreproduksjoner av stridsvogner. A-10-flyene angrep også (ved en feil) en kolonne med albanske flyktninger med slike våpen i april i fjor, og tanksprengningsvåpen ble benyttet også mot «harde» mål i serbiske byer.

Det er gått ett år siden Kosovo-krigen. De etiske og folkerettslige spørsmål den reiste, er like ubesvarte eller ikke diskutert. Det skal få ligge i denne omgang. Men DU-våpnene bør man nå se nærmere på. Hittil er de brukt i minst to kriger, og de kan bli brukt igjen. Våpenfabrikanter og militære gir ugjerne avkall på våpen som kan være effektive mot fiendtlige kampmidler som stridsvogner.

Er det da ikke riktig av politikerne og forskerne å undersøke virkningene av slike våpen, og dermed blant annet få klargjort om krigføringen er blitt så inhuman at den kan straffe også framtidige generasjoner?