Urban formkrise

- DEN OFFENTLIGE

helsekatastrofen henger blant annet sammen med økende urbant stress og degradering av bymiljøer, hevder både EU og WHO. Organisasjonene etterlyser nytenkning hos byplanleggere, arkitekter og samfunnsgeografer - rett og slett alle grupper som deltar i prosessen det er å utforme det urbane landskap.

Passivt arbeid, dyrere kollektivtrafikk, forsteder som strekker seg lengre og lengre utover i storbyregioner, som gjør flere og flere avhengig av bil, kjøpesenterboom, overbelastet og til dels åreforkalket infrastruktur, økt luftforurensning, forslumming, forfall og svekkede levekår er tendenser som kjennetegner mang en europeisk og amerikansk storby i dag. Til tross for at såkalte «global cities» i den rike delen av verden er langt bedre stilt enn de fleste hurtigvoksende megabyer i utviklingsland, roper både WHO og EU varsku overfor en urovekkende utvikling også i Vesten. Overvekt, hjerte- og karsykdommer, muskel- og skjelettplager, depresjon - den voldsomme økningen i slike lidelser i urbane regioner i USA og Europa er symptomer på en dypereliggende krise, fastslår rapporten «Urban Stress», fra EU,s European Environment Agency. Den hevder at det etter hvert er blitt tvingende nødvendig å reformulere og reorganisere dagens modeller for urban utvikling, blant annet av helsemessige hensyn. Sunn planlegging, mener WHO, er planlegging som i større grad vektlegger likhet, velvære, bærekraft, trygghet og bevegelse i alle sosiale lag.

Allerede i 2002, på Verdens Helsedag, pekte Gro Harlem Brundtland, daværende WHO-general, på hvordan vi lever stadig farligere, rett og slett på grunn av valgene våre i forhold til aktivitet og forbruk. I følge WHO dør mer enn 2 millioner mennesker hvert år på grunn av manglende bevegelse. WHO har, ved flere senere anledninger, argumentert for at fysisk aktivitet ikke bare må prioriteres høyere av profesjonelle helse- og miljøarbeidere, men også av byplanleggere. For, i hvilken grad kan vi, som enkeltmennesker, stilles til ansvar for handlingsmønstre som det i realiteten legges kollektivt til rette for? Kan vi styre unna «farlige» valg, om enn enkle og kortsiktige, når alt er tilrettelagt for nettopp dem?

KAN VI KLANDRES

for å bruke bilen, når gatene ikke favoriserer fotgjengere? Når byen ikke oppleves som trygg? Når T-bane og trikkelinjer legges ned, kollektivtrafikken svikter krav om effektivitet, trygghet og troverdighet og prisene går til himmels? Kan vi kalles passive og lite reflekterte for å ty til kjøpesenteret - når den lokale handlegaten er så godt som utdødd? Og hvem velger ikke heis, når den tar deg fra stua og rett ned i garasjen? I bunn og grunn er alt dette planpolitiske spørsmål, der løsninger, beslutninger og valg faktisk får konsekvenser for innbyggernes aktivitetsnivå, fysiske utfoldelse, bevegelighet, formkurve - og for å sette det på spissen, forbrenningsprosesser. Bileiere veier, ikke overraskende, i gjennomsnitt to kilo mer enn andre.

Noen storbyer er flinke når det gjelder å tilrettelegge for uterom som kan stimulere til fysisk aktivitet. Sentrale deler av Paris, for eksempel, er en drøm for joggere og fartsentusiaster på rollerblades. I London ønskes skatere i økende grad velkommen for å skape liv rundt døde forretningskomplekser, men i Oslo? Her blir de fortsatt kjeppjaget. Ser man på reguleringsplanen for Bjørvika, er det påfallende hvor lavt prioritert offentlige plasser er. Det er planlagt flotte, brede gangveier langs sjøsiden, men mellom de ruvende bygningene opp mot Klosterenga ser det trangt ut. Det er også påfallende hvordan en gedigen motorvei fortsatt skal splitte bomiljøet og bevegelsesmulighetene langs Sørenga i øst.

NÅR NEOLIBERALE

utviklere ikke favoriserer menneskekroppene som bor i byer, men primært er opptatt av konkurransefortrinn, økonomisk inntjening, effektivitet og overskudd, da skaper det konflikt. Konflikt fører til stress, slitasje og sykdom. Når antall amerikanere over 25 år med et alvorlig vektproblem har økt med det dobbelte de siste 20 årene er det grunn til å se på mer enn kosthold og arveanlegg. Kanskje bør man også studere nærmere hvilke strukturer som motvirker fysisk aktivitet i nabolagene folk bor i? Spørre seg hvordan man kan planlegge annerledes, med tanke på mer bevegelse, lek og fysisk aktivitet?

Den amerikanske sosiologen Richard Sennett hevder at så lenge designerne av byene våre ikke sørger for variasjon i omgivelsene og bygningsmiljøet, da fortsetter forfallet. Sennett er professor i urbanisme ved London School of Economics og New York University, og i likhet med representanter fra WHO og EU stiller han seg kritisk til utviklingen der bilen får en sterkere og sterkere posisjon i hverdagslivet. Der oppblomstringen av «gated societies» forårsaker kraftig innskrenking av menneskers personlige frihet og, velkjent i Oslo, at levende bydeler med en sammensatt befolkning, rik på sosiokulturelle uttrykk, går tapt, takket være uhemmede investorer og kapitalkrefter. Grunerløkka kan bli et skrekkens eksempel. Et eksklusivt, homogent helvete, der det snart bare er Starbucks som mangler.

I essayet «The Conscience of the Eye» beskriver Sennett hvordan det snarere er kompleksitet og sammensatthet som bidrar til å skape bevegelse i det offentlige rom. Han tegner et bilde av Manhattans Fjortende gate, der stilkaoset, bygningsvariasjonen, krinkelkrokene, svingene, kulturrikdommen og befolkningssammensetningen skaper forhold som stimulerer nettopp til aktivitet. Gaterommet blir nærmest å regne for en kunstopplevelse som kan røre både ved tanke og kropp, på flere plan, mener Sennett og peker på det faktum at mange byplanleggere heller tror på så sterile, friksjonsløse og funksjonelle byrom som mulig. At vi slipper å bevege oss blir sett på som et fremskritt. I virkeligheten er det et backlash.

I BOKA

«Flesh and Stone, The Body and City in Western Civilization» går Sennett tilbake i tid, og viser hvordan idealene om den «rene» og effektive byen festet seg allerede på midten av 1700-tallet. De fleste endringer var selvsagt til det positive, men i følge Sennet har noe også gått tapt på veien. Den moderne byen, hvor «flow» er et sentralt stikkord, gjør nemlig fysikken vår en stor bjørnetjeneste. Til tross for økt kommunikasjonsevne på overflaten, skaper dagens urbane «ikke-steder» følelsesløse og inaktive menneskekropper. Det mobile mennesket i den nøytrale byen har for lite å sloss mot og bryne seg på, mener sosiologen, som etterlyser mer lek, flere overraskelser, organiske former, farger og utfordringer for øyet, øret, armer og bein i utformingen av det han tror på som friskere og mer stimulerende byer. Dette bør også våre egne samfunnsplanleggere ta innover seg. I velferdsstaten Norge er det foreløpig bare en kommune som har søkt Verdens Helseorganisasjon om status som «sunn by». Det er Sandnes.