Urban Hymns

Tøffe tak for engelske Verve de siste åra, men med «Urban Hymns» snur de tragedie til triumf og framstår som et av popøyas aller beste band.

Det er helt uproblematisk å se for seg Verve-guttas berg og dalbane-tilværelse mellom dopskandaler og alskens nedturer når man hører seg gjennom «Urban Hymns». Dette er musikk laget av folk som har levd hardt, som har prøvd og feilet på mange områder, men som samtidig viser at de har en indre styrke og en klar visjon.

«Urban Hymns» er på mange måter en sorgtung plate. De fleste engelske rockeband har de siste åra hatt en tendens til å skru opp gitarene og satse på høylydte melodier. Verve går den andre veien. De dyrker melankolien og de neddempede stemningene. Aller sterkest blir det i låter som «Sonnet» og «The Drugs Don't Work». Jeg kan knapt nok tenke meg noe bedre soundtrack til en litt sørgelig høstkveld enn akkurat disse to. Og Radioheads Thom Yorke har så definitivt fått konkurranse fra sine gamle helter når det gjelder å skape årets mest rørende låter.

«Bitter Sweet Symphony» er selvfølgelig heller ikke til å overse når musikkåret 1997 snart skal oppsummeres. Høyreist og flott, bitter og søt. Andre låter på plata er mer progressive. I likhet med «new grave»-kollegaene Radiohead har også Verve et godt øye til Pink Floyd. Og selv om Richard Ashcroft og co. er noe mer ujevne enn Yorke og hans menn, er det ikke mye som skiller «Urban Hymns» fra å kunne sidestilles med «OK Computer», også rent kvalitetsmessig.

Verve-kampanjen bør starte nå.