FOTBALL I ETTERMIDDAGSSOL: En av de mer vellykkede delene av det store boligprosjektet Strandkanten, like sør for Tromsø sentrum. Arkitekturen er signert 70°N og Dahl + Uhre. Foto: Mikael Godø
FOTBALL I ETTERMIDDAGSSOL: En av de mer vellykkede delene av det store boligprosjektet Strandkanten, like sør for Tromsø sentrum. Arkitekturen er signert 70°N og Dahl + Uhre. Foto: Mikael GodøVis mer

Urbane drømmer

Tromsø henger ikke sammen. Men byen vokser og med kløkt og vilje har tromsøværingene gode muligheter til å skape den kompakte byen de ønsker seg.

Meninger

BYUTVIKLING: Jeg kjenner Tromsø som «filmbyen». Hver vinter, omtrent på samme tid som sola kommer tilbake en halvtime om formiddagen, samles hele Tromsø til filmfestival. Været er surt og kaldt, men inne på Fokus kino og Kulturhuset koker det av folk. Kinosalene fylles til siste plass. Det spiller ingen rolle om filmen handler om Jason Bourne eller en melankolsk gjeter i Mongolia — er det festival, så er det festival.

Og mellom filmene skal det spises og drikkes. Den som ønsker seg bord på Skarven eller Fiskekompaniet, må bestille god tid i forveien. De halvgode restaurantene er også stort sett fullbooket og resten søker tilflukt på Burger King. Utpå natta er det dampende god stemning på Verdensteatret og andre intime puber. [bilde= 1, right]

Ganske imponerende av en by med drøyt 70 000 innbyggere. Mens Sørlandet har sine sommerbyer som ligger i dvale store deler av året, har Tromsø sin beste stund i mørkeste januar. Ishavsbyen framstår som en sydende, urban gryte, med alt man måtte ønske seg av storbyens gleder.

Nå forventer du kanskje at jeg skal kalle det hele en bløff, at Tromsø er en småby som dresser seg opp én gang i året og lever resten av sitt liv i gråvær og kjedsomhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nei, da! Så ille er det ikke. Men den intime og folksomme midtvinterfølelsen er ikke den samme gjennom hele året, for å si det slik. Og ser vi bort fra noen få gater i sentrum, er byen spredt tynt utover Tromsøya. Universitetet ligger dessverre et stykke unna og kjøpesentre har sugd mye av handelen ut av sentrum. Fiskeindustrien har gradvis flyttet ut og etterlatt seg en lang kaikant med stort potensiale, men enn så lenge ligger de gamle industritomtene langs Tromsøysundet brakk, eller de er overtatt av Europris og Rema, mens boligfeltene utenfor sentrum er triste saker på en gråværsdag i juni.

Overganger som dette tar tid og forandringene kommer til syne over tiår. Slik er det også i Tromsø, som langsomt våkner opp fra etterkrigstidens rammer, med primærnæringer i sentrum og «bit for bit»-byutvikling. Men så viser det seg at man har våknet opp i en ny drøm! Denne gangen er det drømmen om den urbane idyll, den tette byen der sola skinner på kafegjestene som nyter sin espresso og hvitvin på det transformerte kaiområdet, en sjøkant som gjerne har beholdt sitt røffe preg, men samtidig framstår som elegant og gjennomtenkt og oppdatert etter alle byplankunstens nye regler.

Jo, da, jeg overdriver, i likhet med arkitektene skrur opp idyllen til elleve i sine digitale illustrasjoner. Men tidsånden er ikke til å misforstå. Trenden sier fortetting. Alle politiske og byråkratiske dokumenter som handler om byutvikling og det gode liv, sier fortetting. Vi skal ha kort vei til alt og leve våre liv i storbyens mange landsbyer.

Hvor langt har så Tromsø kommet i denne urbaniseringen? Det meste er foreløpig på planleggingsstadiet, men planene er store nok. Et av hovedgrepene er å skape en strandpromenade som strekker seg langs hele østsiden av Tromsøya, fra sykehus og universitet i nord, gjennom sentrum og helt ned til sørspissen.

Planen er lett å forstå, men vil kreve både kløkt og sterk vilje. Her kan de kommunale planmyndighetene demonstrere at man har verktøy og ressurser til å styre byens utvikling og ikke overlater viktige avgjørelser til utbyggernes krav og umiddelbare behov.

Enn så lenge er promenaden en framtidsdrøm. Den finnes i deler av sentrum, men store byggeprosjekter må gjennomføres før vi kan begynne å snakke om en sammenhengende løype. Og når det gjelder å skape fortetting, er det mye som mangler. I stedet for å utvide sentrum gradvis i begge ender, satte man i gang det ambisiøse prosjektet Strandkanten for rundt 15 år siden. Arkitektonisk er området en blanding av alt fra det gjennomtenkte og holdbare til brakkeliknende klosser av tristesse som burde fått de ansvarlige i kommunen til å spise en bunke byggesakspapirer i ren skam.

Hvis Strandkanten er det beste Tromsø kan skape av byutvikling, ser det ikke lyst ut. Men jeg tror de kan bedre. I likhet med andre byer, kan de lære av sine feil. Dette kan de for eksempel demonstrere på skipsverftstomta like sør for brua, der Tromsø mekaniske har holdt til siden 1848. Når industrien flytter, skal det bygges rundt 500 boliger, spisesteder og andre attraksjoner langs kaikanten. I motsetning til Strandkanten, ligger Verftstomta så tett på sentrum at man kan klare å generere det lokale livet og den urbane helheten alle drømmer om.

Tromsø vokser og har en framtidsrettet økonomi med mange bein å stå på: stor offentlig sektor, økende turisme og høyteknologisk forskning på mange felt. I 2014 steg boligprisene med 16,6 prosent, noe som er klart høyest blant storbyene. Landsgjennomsnittet var 8,1 prosent. En sammenhengende strandpromenade ville være et tegn på at man mener alvor med planene om å skape en tett og levende by.

LITT LANGT UNNA: Et nytt boligfelt med innlagt strandpromenade vokser fram på det tidligere industriområdet Kræmer Brygge, et stykke nord for Tromsø sentrum. Foto: Mikael Godø
LITT LANGT UNNA: Et nytt boligfelt med innlagt strandpromenade vokser fram på det tidligere industriområdet Kræmer Brygge, et stykke nord for Tromsø sentrum. Foto: Mikael Godø Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook