TEGNESERIEARKITEKTUR:  "Toneelschuur Theatre, Harleem", (1996) av Joost Swarte.
TEGNESERIEARKITEKTUR: "Toneelschuur Theatre, Harleem", (1996) av Joost Swarte.Vis mer

Urbane striper

Når arkitektur møter tegneseriemediet oppstår det fruktbare forbindelser. Nasjonalmuseet viser hvordan.

Kommentar

Under en seanse på Arkitekturmuseet i Oslo 22. oktober erklærte den nederlandske tegneren Joost Swarte med et ironisk glimt i øyet at «Tegneserier er alle kunstarters mor». Som en av de sist ankomne kunstartene må den i så fall ha et komplekst forhold til sine forfedre, men det er likevel noe i det. Tegneserien har så mange muligheter — den står stille og beveger seg, den er taus og støyende, den viser fram verdener som ikke finnes andre steder.

Derfor er også seriemediet et verktøy for arkitekter når de vil anskueliggjøre utopier og se større strukturer bevege seg i tid og rom. Noen arkitekter har brukt tegneserier som del av konkurranseutkast, og på utstillingen som nå er å se i Arkitekturmuseet, møter vi Wes Jones' poetiske prosjekt for The Astronauts Memorial i Florida. Det er utformet som en samtale mellom en astronaut som besøker senteret — som altså ennå ikke er bygget — og en av kollegene hans som døde ute på romferd. Når han i tegneserieform forteller hva han ser på senteret, kombinert med enkle, essensielle tegninger av hva senteret er, blir juryen overbevist om at dette må bygges.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Andre kombinasjoner av arkitektur og striper finner vi hos arkitekten som ble tegneserietegner, sveitseren Matthias Gnehm. Etter sin utdannelse som arkitekt har han gradvis nærmet seg tegnseriemediet, og han har utgitt flere hefter med arkitekturkritiske serier. I «Tod eines Bankiers» — en bankmanns død — har han tegnet en fiktiv bydel i Zürich, med et gigantisk bankpalass som blokkerer den gamle byplanen og strekker seg ut i sjøen.

Under seansen på museet fortalte han at hensikten med dette fiktive bygget var å lokke fram det sveitsiske banksystemets skjulte sjel. Bankvirksomheten er som kjent en bærebjelke i Sveits, men den er lite omtalt og lite kritisert.

I tegneserien blir byggene satt opp i strandkanten — nesten som en parallell til den kompakte muren vi fikk i Oslo havn — men det ender med at de eksploderer og brenner ned. Vil byen da bli seg selv igjen? Nei, det skyter opp en enda mer fancy skyskraper som stenger enda mer av hovedgatens utsikt mot fjellene i sør.

Gnehms fiktive prosjekt vekket debatt i Sveits. Folk trodde det var et reelt tiltak som skulle settes ut i livet, og protestene begynte å komme. På den måten fikk debatten om byplanlegging, og debatten om bankenes posisjon, utløp på en indirekte og friere måte enn om det hadde vært ekte prosjekter for et ekte bankpalass.

Arkitektur forteller historier, tegnserier forteller om arkitektur. Utstillingen i Oslo strekker lange tråder og gir stort rom for refleksjon. Fiktive verdener støter an mot virkeligheten og slår gnister.