Uredelig om konsentrasjonsleire

I de senere år har det blitt populært å samle tidsvitners beretninger mellom stive permer. Jeg tenker da i første rekke på bøkene «De overlevende» av Mari Jonassen og «Tidsvitner», redigert av Jakob Lothe og Anette Storeide. I den sistnevnte boken sier redaktørene at et tidsvitne er en person som overlevde et opphold i en nazistisk fangeleir under Den andre verdenskrigen, og dermed kan vitne om hva som skjedde innenfor dens piggtråd. Det hele står og faller på disse tidligere fangenes erindringer, men en bør stille spørsmål om nøyaktigheten til disse.

Redaktørene av «Tidsvitner» synes selv å være klar over gapet mellom hendelsen som skal erindres og det som faktisk fortelles. De skriver: «Det er deres opplevelser som danner grunnlaget for deres fortellinger [.]» De tidligere fangenes opplevelser er altså bare et grunnlag, et fundament, for den fortellingen de formidler. Til tross for dette gjøres det ikke noe konkret forsøk på å avgjøre forholdet mellom hendelse og erindring. Den andre boken som har blitt nevnt, «De overlevende», legger mindre selvforståelse for dagen. Forfatteren skriver at «Alle [tidsvitnene, undertegnedes merknad] har hatt et sterkt ønske om å fortelle sannheten.»

Men hva er sannheten i denne sammenhengen? Sannheten må nødvendigvis være det de erindrer, mer kan de ikke by oss. Hvis faktafeil florerer, trenger ikke det å bety at de lyver. Mest sannsynlig snakker de sant. De forteller slik de erindrer hendelsene. Det kan være mange grunner til at det forekommer et sprik mellom faktiske hendelser og de erindringene som forsøker å gjenkalle disse. Vitner leser bøker, ser bilder, filmer, dokumentarer, snakker med andre, etc. Alt dette er med på å øke avstanden mellom hendelse og erindring. Snart kan man ikke skille egne opplevelser fra illusjoner og andres erindringer (og illusjoner). Dette faller sammen med at årene visker ut deler av hendelsene og de tomme hullene fylles av de allerede nevnte illusjonene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et godt eksempel på hvor raskt erindringens stier gror igjen, finnes i Odd Nansens (død 1973) krigsdagbok, utgitt 1946, der han i etterordet skriver: «[J]eg har også lest [gjennom dagboken min…, u.m.] meget var verre enn jeg syntes huske.» Dette var altså et knapt år etter at han slapp ut av konsentrasjonsleiren.

Tidsvitnene selv synes å være klar over erindringens bedrag, som når en av dem, i «De overlevende», sier: «Bøkene til tidligere fanger er ofte ikke riktige. Skal man lese bøker, er bøkene til Kristian Ottosen best, for han har forsket på det han skriver om.» Dette sitatet bringer oss frem til to poenger: Ottosen (som selv faller innenfor kategorien tidsvitne) betraktes som en autoritet på feltet; og forskning settes høyere enn et enkelt vitneutsagn.

Når det gjelder Ottosens bøker, den første utkom i 1989, blir disse regnet som kjemper i historieforskningen om fangenskapet. Det er mange ting som burde sies om disse bøkene. Dessverre er det sjelden noen som gjør det. Mange har tenkt dette, la meg nå si det høyt: Ottosens fortellinger er strømlinjeformede og i dem finnes det ikke en stein i den rennende elva. Nordmennene var gode og solidariske i en ond verden. Så langt Ottosen. Det som ikke nevnes er at det blant nordmennene var intriger (muligens med døden til følge, jf. Æresretten av 1946), sadister, horekunder, hamstring og antisemittisme. Alt dette burde Ottosen ha tatt med da han fremstilte nordmennenes liv i fangenskap, spesielt siden undertittelen på flere av bøkene hans er «historien om». Ikke historier, men historien. Den rosenrøde fortellingen som står tilbake oppviser en stor evne i å fortrenge sider ved det norske fangenskapet og dette kaster et mistenkelig mørke over Ottosens verker. Han henviser, for eksempel i «Liv og død»s forord, til bruk av arkivmaterialer fra utallige land, men man må spørre seg: Fant han mye om de norske fangenes liv i disse arkivene? Hans fremstilling om dette hviler på tidsvitnene (ham selv inkludert) og hans utelatelse av mørkere sider ved nordmennene i fangenskap faller sammen med tidsvitnenes fortielse.

Anette Storeide har tatt for seg tidsvitners skriftlige erindringer, og slår ganske riktig fast (i Fortellingen om fangenskap) at «fortellinger om egne erfaringer ikke kan skilles fra den historiske, sosiale og kulturelle konteksten de fortelles i.» Tidsvitner ser altså (som alle andre) på fortiden med nåtidens øyne. De har riktignok tilknytning til hendelsene gjennom egne opplevelser, men erindringene om disse er farget av nåtidens blikk.

Også jeg har forsøkt å gå tilbake til virkeligheten i konsentrasjonsleirene med utgangspunkt i et tidsvitnes erindringer. Min interesse hadde bakgrunn i manuskriptene min farfar (Torvald Ulstein, døde i 2005) forfattet da han kom tilbake til Norge, etter fangenskap i Tyskland og Frankrike (1944-45). Ved hjelp av disse, samt andre skriftlige erindringer, romaner, historiske verker og egne reiser til det som er igjen av konsentrasjonsleirene kunne jeg utfordre hans erindringer, en prosess som har ført frem til romanen «Piggtrådroser.» Under arbeidet ble jeg vitne til hvordan en historiker misbrukte et av farfars manuskripter for å bekrefte sine egne teorier.

Dette ene av Torvald Ulsteins manuskripter ble «gjenfunnet» i et arkiv av historikeren Lars Borgersrud, som i 2002 fikk det utgitt på Falken forlag under tittelen «Sabotør og fange.» Borgersrud, blindet av egne hypoteser, tilla Anker Thorsrud (d.1982) forfatterskapet. Thorsrud var en perifer skikkelse i kommunistisk motstandskamp og Borgersrud mente at målet med manuskriptet hadde vært å fortelle om de kommunistiske motstandsfolkenes skjebne, et tema som lå tett opptil hans eget interessefelt. Borgersrud fikk etter utgivelsen vite at Thorsrud ikke var forfatteren og at boken på ingen måte var dokumentarisk. Manuset var en roman.

I et skriv av Borgersrud i den anledning – som skulle være et vedlegg til den utgitte boken – tok han innover seg at forfatteren het Torvald Ulstein. Han var derimot uenig med manusets forfatter som hevdet at det var en roman, isteden skrev han: «[S]amtidig ble den ikke helt ut dokumentarisk.» Når det gjelder Falken forlag opererer de ikke på noe sted med Torvald Ulstein som forfatter og jeg har aldri opplevd et bibliotek eller en bokhandel som har det nevnte «vedlegget» med i sin utgave av boken. Så mye for vitenskaplig ærlighet fra Borgersrud og redelighet fra Falken forlag. Hvis tidsvitners erindringer – på tross av alt som er sagt – skulle nå frem til en hendelses sannhet (hva nå enn det innebærer), later det til at de likevel vil bukke under for nåtidens interesser.

Og her står vi, med historikere blindet av egne hypoteser og med tidsvitnenes fortellinger, som man i mange sammenhenger ikke evner å se er nettopp fortellinger: produkter av de siste 50-60 årenes tankegods. Veien tilbake til et utfyllende bilde av det traumatiske livet i konsentrasjonsleiren er lengre enn mange antar.

•Kronikkforfatteren utga i høst romanen «Piggtrådroser», som handler om samme tema.