Uredelig om konsentrasjonsleire

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I de senere år har det blitt populært å samle tidsvitners beretninger mellom stive permer. Jeg tenker da i første rekke på bøkene «De overlevende» av Mari Jonassen og «Tidsvitner», redigert av Jakob Lothe og Anette Storeide. I den sistnevnte boken sier redaktørene at et tidsvitne er en person som overlevde et opphold i en nazistisk fangeleir under Den andre verdenskrigen, og dermed kan vitne om hva som skjedde innenfor dens piggtråd. Det hele står og faller på disse tidligere fangenes erindringer, men en bør stille spørsmål om nøyaktigheten til disse.

Redaktørene av «Tidsvitner» synes selv å være klar over gapet mellom hendelsen som skal erindres og det som faktisk fortelles. De skriver: «Det er deres opplevelser som danner grunnlaget for deres fortellinger [.]» De tidligere fangenes opplevelser er altså bare et grunnlag, et fundament, for den fortellingen de formidler. Til tross for dette gjøres det ikke noe konkret forsøk på å avgjøre forholdet mellom hendelse og erindring. Den andre boken som har blitt nevnt, «De overlevende», legger mindre selvforståelse for dagen. Forfatteren skriver at «Alle [tidsvitnene, undertegnedes merknad] har hatt et sterkt ønske om å fortelle sannheten.»

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer