TILLITSKRISE:  Labour-leder Ed Miliband burde hatt en lett match mot en upopulær regjering, men britiske velgere er skeptiske til det meste.
 AFP  PHOTO / JUSTIN TALLIS
TILLITSKRISE: Labour-leder Ed Miliband burde hatt en lett match mot en upopulær regjering, men britiske velgere er skeptiske til det meste. AFP PHOTO / JUSTIN TALLISVis mer

Uregjerlige Britannia

Betyr torsdagens valg begynnelsen på slutten av Storbritannia? spør Marie Simonsen.

Kommentar

Hva skjer hvis velgerne til slutt får nok av tomme løfter og politisk splid? Velgere kan straffe løftebrudd med stemmeseddelen, men sjelden er de samstemte i sin frustrasjon. Et slikt historisk sammentreff kan likevel skje i torsdagens valg i Storbritannia. Tilliten til de to dominerende partiene er så tynnslitt at ingen av dem er i nærheten av det flertallet begge har kunnet bytte på i store deler av etterkrigstida.

To dager før valget er det dødt løp mellom Labour og de konservative. Det kan de takke seg selv for etter år med løftebrudd, politiske skandaler og en økende avstand mellom velgerne og de folkevalgte i Westminster.

Jeg fulgte Tony Blairs første valgkamp i 1997 på folkemøter landet rundt, hvor det gikk en kule varmt i vanlig britisk tradisjon; de skjelte ham ut for å svikte fagbevegelsen og være en thatcherite, men han fikk respekt da han svarte. Som historien forteller, vant han velgernes tillit ved å møte dem ansikt til ansikt. Mye kan sies om hans utvikling og ettermæle, men at både han og Margaret Thatcher våget å utfordre velgerne istedet for å snakke dem etter munnen, er det ingen tvil om.

I denne valgkampen har velgerne knapt sett kandidatene i debatt på TV, og den ene gangen partilederne møtte folket i en BBC-sending, ble de avkledd og kunne ikke svare for seg. Konfrontert med vanlige velgere ble de helt satt ut. Det var valgkampens pinligste øyeblikk som på nesten komisk vis illustrerte politikere uten bakkekontakt.

Mistilliten er så sterk at Labour-leder Ed Miliband i helga bokstavelig talt hogget sine valgløfter i stein og lovet å plassere steinen i hagen i Downing Street om han blir statsminister. Men det er tvilsomt om velgerne tror han er Moses av den grunn og vil følge ham. Ørkenen har Labour allerede vært gjennom i fem år under David Cameron, som har ledet en pregløs og splittet koalisjonsregjering, utgått av de konservative og liberaldemokratene. Det skulle i utgangspunktet vært en relativt lett match å utfordre en upopulær regjering med en statsminister som har sagt han ikke ønsker en ny periode, men nerden Miliband skaper liten entusiasme. Han må også slite med at hans eget parti på slutten av Blair-epoken, sådde politikerforakten som nå har slått ut i full blomst og har fått velgerne til å se etter alternativer. Det var dessuten Blairs "devolution", etter manges mening, som bar ved til det skotske bålet og for alvor startet veien mot uavhengighet.

Det er ikke mange år siden britiske valg ble fulgt tett i resten av Europa. Britisk politikk var en ideologisk ledestjerne i flere tiår, anført av nettopp sterke personligheter som Margaret Thatcher og Tony Blair, som begge satte dype spor i samtiden og historien, og som flere europeiske land kopierte. Det skadet ikke at Storbritannia var i tospann med USA. Politikk er makt. David Cameron er det ingen som kopierer, eller en gang frykter i EU.

Han har gitt etter for kokohøyre i partiet, det britiske svaret på amerikansk teselskap, og hans mest bastante valgløfte er en folkeavstemning om EU, som er ren populisme og uten rot i virkeligheten. Mens Thatchers EU-motstand rystet det europeiske samarbeidet, fremstår britene nå som vinglete og opportunistiske. Storbritannia har stilt seg på sidelinjen i europeisk politikk og virker mer introvert enn noen gang.

Det må være trist for en gammel stormakt. Men det er kanskje ikke rart.

Landet har sin egen union å stri med. På den ene side fremveksten av det innvandringsfiendtlige partiet Ukip, som i målinger har hatt over ti prosent oppslutning. Det britiske valgsystemet, som skamløst favoriserer de to store, gir Ukip marginal uttelling i Westminster, men flere konservative politikere har meldt overgang, og partiet spiser konservative velgere. På den andre side det skotske nasjonalistpartiet, SNP, som kan vinne alle representanter i Skottland på bekostning av Labour, og som i mange spørsmål er som skandinaviske sosialdemokrater.

Cameron advarer mot at skottene vil styre England, hvis Miliband blir statsminister med støtte av SNP, et parti som arbeider for uavhengighet. På kort sikt har kanskje slik nasjonalisme appell i deler av lille England, men svekker neppe uavhengighetstrangen i Skottland. Det er vel snarere en garantist for en ny folkeavstemning som kanskje vil føre fram.

Derfor kan dette valget, som britiske velgere gjesper av, være et av landets viktigste på mange år. Det handler om to unioner, den britiske og den europeiske.

Utfallet kan endre skjebnen for begge.