Uregjerlige Catalonia

Spanias statsminister er helt uten tillit i Catalonia. Og hva som skal skje der etter valget før jul, er fullstendig uvisst, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Den store taperen i parlamentsvalget i Catalonia 21. desember er Spanias konservative statsminister, Mariano Rajoy. Han gjorde et tilsynelatende lurt trekk da han 27. oktober tok i bruk paragraf 155 i Grunnloven og avsatte Catalonias regjering, satte landsdelen under formynderskap og utskrev et raskt nyvalg. Håpet var å få de katalanske velgerne til å avvise president Carles Puigdemont og hans regjering av katalanske separatister. Dermed ville faren for løsrivelse være over. I de knappe to månedene som visestatsminister Soraya Sáenz de Santamaría fjernstyrte Catalonia fra Madrid møtte hun ingen motstand blant de offentlig ansatte; alt gikk som vanlig. Det var ikke tid til noe annet enn valgkamp. De tre partiene som hadde regjert og erklært Catalonia uavhengig, måtte motvillig delta i et valg som de var imot.

Men så kom dommen fra de katalanske velgerne. Deltakelsen nådde en alle tiders topp på 82 prosent. Legitimiteten er sterk.

I landflyktighet i Belgia kunne Puigdemont med stor rett feire en seier. De tre partiene som støttet hans avsatte regjering vant igjen reint flertall og gikk bare svakt tilbake. Hans eget valgforbund, Sammen for Catalonia (JxCat), fikk 34 seter og er størst blant uavhengighetspartiene, foran Catalonias Republikanske Venstreparti (ERC), som fikk 32. Det lille anti-kapitalistiske Kandidaturet for Folkelig Enhet (CUP) fikk 4. Sammen fikk de 70 av de 135 setene i salen, der 68 gir reint flertall.

«Alt fortsetter som før i Catalonia», het det i avisa El Sur i Málaga. Men for Rajoy er det enda verre. Folkepartiet (PP), som han leder, ble nærmest utryddet, det gikk tilbake fra 11 til 4 seter. Det er mindre enn anti-kapitalistene i CUP. Det er ikke stort nok til å få egen parlamentarisk gruppe, de konservative og anti-kapitalistene må - absurd nok - sitte sammen i det som kalles blandet gruppe. Regjeringspartiet i Spania er det minste partiet i landets rikeste landsdel. Statsministeren har ingen tillit i Catalonia. Det må være hans største politiske nederlag.

Valgets store vinner er det liberale partiet Ciutadans (C), som er født i Catalonia i kamp mot uavhengighet og nå er landsdelens største med 36 seter og en firedel av stemmene. Ledet av unge Inés Arrimadas har partiet tatt et sjumilssteg, som får følger inn i rikspolitikken, hvor partiet heter Ciudadanos og ledes av katalaneren Albert Rivera. Partiet, som har kamp mot korrupsjon som fanesak, har tappet PP, som står til knes i avdekket korrupsjon, for velgere i Catalonia. C ga motvillig Rajoy støtte til å bli statsminister mot løfter om tiltak mot korrupsjon, som han ikke har holdt. Nå er forholdet mellom de to partiene iskaldt.

Men Arrimadas kan ikke få flertall og bli president i noen sammensetning. Hun er, sammen med Rajoy, hovedfiende for uavhengighetspartiene. Catalonias Sosialistparti (PSC), ledet av MIquel Iceta, gjorde et middels bra valg og fikk 17 seter. Iceta og sosialistene ville regjere aleine i mindretall og samarbeide i sak for sak, men det forutsatte et flertall for de partiene som er mot løsrivelse.

På venstrefløyen hadde Podemos, som i Catalonia heter Podem, et valgsamarbeid med Catalonia Sammen (CeC). Deres håp var å komme på vippen, de avviste både paragraf 155 og uavhengighet. De ville samle venstresida på tvers av kløfta mellom tilhengere og motstandere av løsrivelse. I utgangspunktet virket det umulig å få med ERC og PSC på laget. Uansett gjorde CeC - Podem et dårlig valg, fikk bare 8 folkevalgte og sitter ikke på vippen. De måtte i fall ha tatt med Arrimadas, men det er helt utenkelig både for ERC og CeC - Podem.

Men seieren er ikke enkel å omsette til politikk for Puigdemont og hans forbundsfeller. Den ulovlige, nesten parodiske folkeavstemninga de avholdt 1. oktober og den uforberedte uavhengighetserklæringa etterpå har ført dem inn i ei blindgate, til landsflukt og fengsel. Politisk er det vanskelig nok å holde konservative nasjonalister, venstrerepublikanere og anti-kapitalister sammen. De har et flertall av de folkevalgte, men de fikk bare 47,5 prosent av stemmene. Det gir ikke et grunnlag for å erklære uavhengighet.

Umiddelbart må de bakse med noe som er verre. Åtte av deres 70 folkevalgte er enten i utlandet, som Puigdemont, og vil bli arrestert om de kommer tilbake eller sitter i varetektsfengsel, som den avsatte visepresidenten, Oriol Junqueras. Flere siktelser kan ventes. Hvis de velger å stå på sitt, uten å frasi seg sine seter for å gjøre plass for vararepresentanter, taper de flertallet. Det vil vise seg når parlamentet settes rundt 23. januar og når det skal velge president rundt 8. februar.

Men dette er også Rajoys og hele Spanias hodepine. Skal rettsvesenet sette til side folkeviljen?

Puigdemont sier han er rede til å forhandle med Rajoy hvor som helst i EU. Rajoy overser forslaget og sier han vil snakke med Arrimadas. Men det er fåfengt fordi hun har ikke noe flertall. Trolig er lehendakari Iñigo Urkullu, statsministeren i Baskerland, i gang med ny, hemmelig mekling.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook