Urent trav om Mesta

Klikk for ingress.

Meninger

Regjeringen har vedtatt å selge entreprenørselskapet Mesta. Det er knapt overraskende. En regjering som har som ideologisk rettesnor at private skal drive business, mens staten skal holde seg unna, er selvsagt interessert i å selge statens aksjer i kommersielle selskaper. Det kan til og med være fornuftig hvis selskapene ikke har annet formål enn å tjene penger. Men Mesta har en funksjon som peker ut over det kommersielle. Som tidligere del av Statens vegvesen har selskapet en samfunnsmessig rolle som bygger av og vedlikehold av veier. At selskapet også gjør det godt i markedet, bidrar til at staten kan drive skoler og sykehus.

Men regjeringen har i tillegg til å ivareta sine ideologiske mål, gjort det merkelig trøblete for seg ved valget av formidler av salget. Oppdraget er gått til meglerhuset Arctic Securities, som er selskapet statssekretær i Finansdepartementet, Jon Gunnar Pedersen er permittert fra og en av hovedeierne i. Da han ble statssekretær i fjor høst, ble han omtalt ikke bare som regjeringens rikeste, men også som en av de smarteste. Nå har han erklært seg inhabil i alle saker som angår hans selskap. Det er en selvfølge. Men mannen kommer høyst sannsynlig til å øke sin formue som følge av de transaksjonene Arctic Securities nå skal gjennomføre. Å komme i en slik posisjon er høyst kritikkverdig.

Den blå-blå regjeringen er spesielt opptatt av næringslivets tarv. Privatiseringen av statlige selskaper begrunnes med at private kan gjøre selskapene mer lønnsomme og at kostnadene for dem som skal betjenes av dem blir mindre. Det er en påstand, men dessverre ingen naturlov. Like gjerne som kostnadene går ned, går de opp.

Men slik dette er lagt opp, er det altså ikke bare staten som har mulighet til å tjene på det, men også statssekretæren. Statssekretær Pedersen har rett nok overlatt sin aksjer i Arcitic til en forvalter. Men fortsatt gjenstår at han har en interesse i at nedsalget gjennomføres til høyest mulig pris samtidig som han deltar i et regjeringsfellesskap som har ideologisk interesse av salget. Det er rimelig at en næringslivsorientert regjering har medlemmer fra næringslivet. Men da må den sørge for at det ikke kan reises mistanke om at de har privat fordel av regjeringsbeslutninger.