Urettferdig Dublin-samarbeid

Solidaritet i praksis vil være om land i nord nå lar være å bruke Dublin-reglene på syriske asylsøkere

OMSTRIDT ASYLREGLEMENT: «I 2011 ble Hellas og Belgia dømt i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) som forbyr tortur, nedverdigende og umenneskelig behandling. Det kunne vært Norge som ble dømt», skriver kronikkforfatterne om en nylig asylsak. Illustrasjonsfoto: Thomas Robert Skaug
OMSTRIDT ASYLREGLEMENT: «I 2011 ble Hellas og Belgia dømt i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) som forbyr tortur, nedverdigende og umenneskelig behandling. Det kunne vært Norge som ble dømt», skriver kronikkforfatterne om en nylig asylsak. Illustrasjonsfoto: Thomas Robert SkaugVis mer
Debattinnlegg

I en park i Milano forsøker Sarah fra Eritrea å roe sitt gråtende spedbarn. Det er sprengt kapasitet i mottaket og de har ingen steder å bo. Sarah og babyen har vært på en lang reise. Fra Eritrea via Libya til Italia og Norge og herfra tilbake til Italia et år seinere. Sarah venter på å få vite hva som skjer med asylsaken. Får de beskyttelse i Italia? Sarah og babyen er «dublinere». Uttrykket stammer fra Dublin-samarbeidet om hvilket land som skal ha ansvaret for å behandle en asylsøknad. 32 europeiske land er med. Det mest kjente og mest brukte kriteriet er å sende en asylsøker tilbake til asylsaksbehandling i det første landet hun ankom — den såkalte førstelandsregelen. Derfor returneres de fleste «dublinere» til landene ved Middelhavet—Europas inngangsport. Av ca. 2000 Dublin-anmodninger fra Norge ble 788 sendt til Italia i 2012.

Med EUS reviderte Felles europeiske asylsystem ønsker man at det ikke skal spille noen rolle hvilket land en asylsøker får søknaden behandlet i fordi alle har like regler og lik praksis. Dette skulle være en forutsetning for Dublin-samarbeidet. I tillegg til Dublin-forordningen, som Norge er formelt bundet av, består systemet av regler om beskyttelse (Statusdirektivet), asylprosedyrer (Prosedyredirektivet) og mottaksforhold (Mottaksdirektivet). Problemet er at forutsetningen om likhet ikke er oppfylt. Spriket i innvilgelser for afghanske og syriske asylsøkere i 2012 er illustrerende. I Hellas fikk 6,8 prosent afghanske asylsøkere innvilget beskyttelse mens tallet i Italia var 93,7 prosent. For syrere var det null prosent innvilgelse i Hellas og 100 prosent på Malta.

I 2011 ble Hellas og Belgia dømt i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) som forbyr tortur, nedverdigende og umenneskelig behandling. Saken gjaldt en afghansk asylsøker som kom til Belgia via Hellas. Belgia brukte Dublin-reglene og returnerte ham. I Hellas ble han fengslet under forhold domstolen mente var i strid med EMK. Videre mente domstolen at asylsøkeren risikerte videresending til forfølgelse i Afghanistan på grunn av Hellas? mangelfulle asylprosedyre. Det kunne vært Norge som ble dømt. Så seint som i 2009 vedtok Norge, med seks mot én stemme i stornemnd, at retur til Hellas var i orden og fortsatte med retur dit til tross for rapporter fra FN, Europarådet og andre om at Hellas ikke levde opp til sine internasjonale forpliktelser. Men dommen i Strasbourg gjorde slutt på retur til Hellas. En seinere dom ved EU-domstolen pekte i samme retning: At det enkelte Dublin-land har ansvaret for å påse at internasjonale prinsipper etterleves før en asylsøker returneres.

En virkning av dommene er at retur til Hellas ble stanset. En annen, at Europas søkelys er rettet mot Hellas hvor det nå brukes betydelige EU/EØS-midler for å forbedre asylsystemet. Et tredje aspekt er at dommene kan ha inspirert til et mer presist regelverk, Dublin III-forordningen som ble vedtatt i juni i år, og som i større grad vektlegger humanitære forhold. Samlet kan det bety økt rettssikkerhet for «dublinere».

Særlig fem punkter bør nevnes:

1) Enslige mindreårige asylsøkere skal få saken behandlet i det landet de sist søkte asyl i, en tolkning også stadfestet av EU-domstolen, med mindre de kan sendes til et land hvor nære slektninger har lovlig opphold. Hensynet til barnets beste skal være overordnet. Norge er dermed tilbake der vi var før innstrammingen i 2008.

2) Asylsøkere skal gis tilbud om intervju for å ivareta individuelle forhold, for eksempel særlige behov på grunn av sårbarhet eller annen tilknytning til Norge.

3) Asylsøker har rett til å påklage returvedtaket og kan bli i landet mens klagen behandles. Praksis i Norge og andre Dublin-land har til nå i stor grad vært at Dublin-utsendelsene har foregått forut for klagebehandlingen.

4) Det skal etableres et system for tidlig varsling slik at hvis en stat får problemer med hensyn til ankomster og asylhåndtering, kan den få bistand fra fellesskapet.

5) Gjennom dommene i Strasbourg og Luxemburg er det klargjort at alle Dublin-stater har individuelt ansvar for at en retur er i samsvar med menneskerettighetene og at det ikke er alvorlige mangler ved mottakssystemet og asylprosedyrene i mottakerlandet.

Dilemmaene slutter ikke med dette. For det første, vil førstelandsregelen fortsatt legge byrden på land ved Europas sørlige og østre yttergrense. Malta hadde ca. 22 asylsøknader per tusen innbyggere i 2012 mens i Norge fikk vi halvparten så mange. Land uten velfungerende asylsystem får dermed den største belastningen som forsøkes kompensert gjennom solidaritetsmekanismer, med pengeoverføringer, treningsopplegg og overføring av et fåtall asylsøkere fra ett «overbelastet» Dublin-land til et annet land. Men urettferdigheten overfor bufferstatene blir neppe borte. Solidaritet i praksis vil det kunne være om land i nord nå lar være å bruke Dublin-reglene på syriske asylsøkere.

For det andre, til tross for at sårbare asylsøkere gis større fokus i Dublin III, er det et åpent spørsmål om dette er nok. Formelt krav om å foreta en ?fit for transfer?- vurdering ble tatt ut under forhandlingene. Intervjuet som asylsøkere nå har rett til vil likevel gi myndighetene mulighet til å foreta en sårbarhetsvurdering. Men dagens norske regelverk som presiserer at helsemessige forhold som hovedregel ikke skal anses som særlig grunn til å unnta en asylsøker fra Dublin-prosedyren må mykes opp.

Med Dublin III-forordningen kan Norge ta initiativ til en europeisk rettssikker praksis som ikke forsterker sårbarheten til flyktninger som Sarah og babyen. Det vil være til fordel for statene også. Smuglerne vil få mindre spillerom. Dessuten vil færre flyktninger gå under jorda for å unngå Dublin-systemet, slik tilfellet er i dag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.