Urfolk i Barentsregionen

Tidligere i høst kunne Dagbladet meddele at undertegnede «Nordmann fant ukjent folk», og siden har livet vært snudd på hodet. I lengre tid har jeg nå vært nedrent av mediemennesker som i jakten på Den Siste Ukjente Stamme vil ha meg med på alt fra helikoptertur til nordspissen av Novaja Semlja (det er visstnok der de bor), til talk-show for husmødre på italiensk TV.

Men bakom disse oppslagene skjuler det seg en annen og langt mer dyster virkelighet, nemlig hverdagen for urfolk i de russiske nordområdene. Dette er en virkelighet som dessverre ikke når fram til redaksjonene, og som heller ikke fanges opp av det offentlige norske urfolksengasjement. Mens ressurser, politikk og ikke minst karrierer er bundet opp mot Latin-Amerika og Afrika, er området fra Kirkenes og østover en hvit flekk på den minoritetspolitiske dagsorden. Her finner vi de rundt 30 såkalte små folkeslag, til sammen ca. 170000 mennesker spredt mellom norskegrensen og Beringstredet. Statistikken kan fortelle om en levealder 18 år lavere enn resten av Russland, om en selvmordsrate 3- 4 ganger høyere, om alkoholisme, tuberkulose osv. Folk selv kan fortelle om et liv hvor de overlevende ser sin framtid revet i stykker av olje- og gassutvinning, gruvedrift, forsvarsaktiviteter og internasjonal turisme.

Det var ikke bare det sovjetiske samfunnet som råtnet på rot i etterkrigstiden, også urfolkene i nord fikk sin del av elendigheten. Først og fremst skyldtes det kollektiviseringen - et sjakktrekk fra Stalin for å knuse enhver politisk opposisjon. For en ting er det å kollektivisere småbønder i Ukraina - reindriftsnomader på tundraen var noe helt annet. Resultatet var da også at mellom 1926 og 1934 ble reinantallet i nord nærmest halvert - reineierne drepte heller sine dyr enn å overlate dem til staten. Etter hvert gikk tradisjonelle former for ressursforvaltning og arealbruk i oppløsning og ble erstattet av teknologi og produksjonskrav som reflekterte den sovjetiske kommandoøkonomiens behov. Gjennom kollektivbruket ble nomadene gjort bofaste og fikk seg forelagt et russisk helse- og skolesystem. Hele denne utviklingen fikk igjen store konsekvenser for språk og kulturliv blant urfolkene ettersom jo russifisering var en viktig forutsetning. Målet var det moderne sovjetmenneske - Homo Sovjeticus - men dit nådde de aldri før sovjetstaten ramlet sammen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men noen var det som faktisk greide å holde seg unna det sovjetiske prosjektet, og dermed er vi tilbake til Dagbladets oppslag. På det svære tundraområdet sør for Novaja Semlja lever det altså i dag en gruppe nenetsere - rundt 150 personer - som aldri lot seg kollektivisere, og som dermed heller ikke ble fanget opp av det sovjetiske forvaltningsapparatet. Skrekkhistoriene fra 1930- og 1940-tallet har helt opp til i dag holdt dem langt unna ethvert kollektiviseringsforsøk. Som nomader flest så de med stor skepsis på enhver idé om statlig eierskap og fikk også syn for segn i møtet med sine kollektiviserte naboer. De lange avstandene og en dårlig utbygd sovjetisk administrasjon gjorde det mulig for dem å unngå kollektiviseringstiltakene. Et dusin nomadefamilier på en tundra på størrelse med Finnmark fylke var ikke de letteste å hanskes med i etterkrigstidas Sovjet. Etter hvert ble denne situasjonen selvforsterkende: De få øvrighetspersoner som visste om deres eksistens, holdt viselig munn. Hvem ville vedstå seg en gruppe kulakker en mannsalder etter at kollektiviseringen ellers var gjennomført?

Og på tundraen gikk livet videre innenfor de rammene som en nomadisk livssyklus satte. Vinteren ble tilbragt på lavbeiter i sør, om våren fulgte man snøgrensen nordover etter som snøen smeltet. Sommeren ble tilbragt ved kysten hvor kjølige vinder holdt myggen unna. Russere så man lite av; det dreide seg stort sett om helikopterpiloter, geologer og militære. Varer og livsnødvendigheter byttet man til seg mot kjøtt i de to bosettingene som fantes i området. Teltet og reinen var polene i tilværelsen. Etter en uke eller to på hver leirplass flyttet man videre i en nøye gjennomtenkt syklus. De daglige gjøremål ble bestemt av reinflokkens behov - ikke av produksjonsplaner eller av ideologiske manifester slik som tilfellet var på kollektivbrukene. Det var slektskap og kunnskap som organiserte samarbeidet mellom folk, i motsetning til brigadenes lønnsbaserte arbeidsfellesskap. Slik holdt man ved like tradisjonelle driftsformer og viktig økologisk innsikt i ei tid hvor den kollektiviserte reindriften i Sovjet fikk stadig større problemer å slite med. Og frikoblingen fra det sovjetiske forvaltningsapparatet gjorde at nenetsisk språk og kultur ble holdt i hevd på en langt mer gjennomgripende måte enn ellers i området.

Etter hvert vokste det frem et helt samfunn ute på den treløse tundraen, i dag teller de 22 hushold til sammen. Det er et krevende liv, men de er seg alle bevisst at de utgjør en livsform som ellers er forsvunnet i Nordvest-Russland. De ser hvordan tilværelsen arter seg i kollektivbrukene, hvor det bare er alkoholen som kan døyve håpløsheten. Men i dag oppdager de også at friheten har hatt sin pris; de er analfabeter, og russisk politikk og samfunnsliv er en ukjent verden. Siden de holdt seg utenfor alle offentlige institusjoner, ble de heller ikke fanget opp av de administrative organer som steller med fødsel og død, skolegang eller militærtjeneste. De forble rett og slett «ikke-eksisterende» i byråkratisk forstand.

Det var først da sovjetstaten gikk i oppløsning at denne strategien kom til kort. Nå skulle kortene deles på nytt, og den som ikke engang kunne bevise sin egen eksistens, kom fort i vanskeligheter. I dag presser kollektivbrukene på, beiteland er mangelvare og olje- og gassutvinning gjør ikke situasjonen lettere. I nordområdene betyr markedsøkonomi fattigdom for folk flest, og det merker også nomader med kjøtt til salgs. Den verden de tidligere kunne holde på betryggende avstand, er i dag til stede på en langt mer utfordrende måte. Under tundraen i dette nordøstlige hjørnet av Barentsregionen skjuler det seg enorme olje- og gassreserver, anslagene tilsvarer hva som finnes i Nordsjøen. Dette såkalte Timan-Petsjora-feltet utgjør verdens tredje største oljereserve, når off-shore inkluderes. Utenlandske oljeselskaper - deriblant Statoil og Norsk Hydro - har lenge ventet på klarsignal, og russiske politikere er for lengst i gang med å legge forholdene til rette for produksjon. De utenlandske investeringer nærmer seg nå 80 milliarder kroner.

Stilt opp mot slike utfordringer er det lite å hente for 150 nomader som ikke engang kan lese og skrive. Dette er en avmakt de deler med resten av de over 6000 nenetsere i regionen. Samtlige er avhengige av reindrift og fiske, og mange vil derfor få sine liv sterkt berørt når utvinningen tar til. Med i bildet hører det at mens milliarder av dollar er brukt til å forberede produksjonsfasen, så er ingenting gjort for å utrede de mulige konsekvenser denne aktiviteten kan ha for utfolkene i området. Til tross for at hver kvadratmeter av tundraen er i bruk som reinbeiteland, kan ingen av oljeselskapene framlegge analyser av hva olje- og gassproduksjonen vil føre til i så måte. Og ingen av tiltakshaverne synes heller særlig opptatt av hva russisk og internasjonal folkerett kan ha å si. Både den nye russiske konstitusjon (art. 69) og en rekke statlige forordninger søker å ivareta internasjonale folkerettslige prinsipper , men som de fleste andre lover i Russland lar de seg vanskelig implementere.

I en slik situasjon blir det av den største betydning at internasjonale samarbeidsorganer er seg sitt ansvar bevisst og legger folkerettslige prinsipper til grunn for sitt arbeide også på russisk side. I dette konkrete tilfellet gjelder dette først og fremst Barentssamarbeidet - et prosjekt hvor urfolksinteressene hittil stort sett bare har vært konkretisert i form av økonomiske entrepriser fra norsk og samisk side. Urfolkenes vilkår på russisk side i Barentsregionen er i dag svært vanskelige og representerer et brudd på de samme folkerettslige forpliktelser som Norge søker å knesette internasjonalt. Fremtidig olje- og gassproduksjon - delvis finansiert med norsk kapital - vil gjøre deres livssituasjon enda verre og kan føre til at de som urfolk nettopp ender som, ja, et «Ukjent folk». Vår nye utenriksminister Knut Vollebæk skulle ikke mangle utfordringer når han nå ønsker å prioritere menneskerettigheter framfor norske næringsinteresser.