Urfolkene og skog som forsvinner

Tiramantz har akkurat trådt ut av skogen og ser utover beitemarkene. Hun legger rolig pilene og buen ned i gresset. Med ett er en sjaman-seanse i full gang.

Hun puster dypt inn, samtidig som hun med hendene nærmest trekker kreftene i omgivelsene til seg og samler dem i den ene knyttnevnen som hun klemmer mot brystet. Hun åpner den andre hånden og ånder ut som om luften skulle slippe ut gjennom denne. Deretter inhalerer hun kraftig gjennom begge knyttnevene samtidig til hun blir stående oppblåst og sprekkferdig, holder inne, for deretter å blåse sakte ut mens hun igjen hjelper til med hendene for å spre den utåndede energien rundt seg i passe porsjoner. Blåseøvelsene oppnår etterhvert en rytmisk samklang mellom inn- og uthaleringer, som om luften utenfor og inne i henne etterhvert finner fram til en slags harmoni. Etter fem minutter er seansen over.

Dette ritualet utøves fordi hun er kommet i kontakt med «hvite områder», beitemarker. Tiramanz og hennes familie er blant de små og mange sårbare grupper av Brasils indianerbefolkning. Den teller i dag ikke mer enn ca. 300000 mennesker. Da erobrerne kom, antas det at de var rundt 5 millioner. Mange folk er blitt utryddet, og den brasilianske antropologen Darcy Ribeiro hevdet at bare fra 1900 til 1957, opplevde mer enn 80 forskjellige folk sitt første møte med nasjonalsamfunnet. Mer enn 50 av disse folkene gikk til grunne, i hovedsak på grunn av sykdommer de ikke hadde noen motstandskraft mot. Tallet på indianere sank i denne perioden fra ca 1 million til mindre enn 200000.

Det er i dag registrert 206 urfolk i Brasil som snakker over 170 forskjellige språk. De fleste kan betegnes som «mikrosamfunn». 45% av de etniske gruppene teller under 200 personer og 73% av dem har en befolkning på under tusen.

Man har i lengre tid forsøkt å få full oversikt over antall urfolk i Brasil. Men jo mer man leter, jo flere folk finner man. Det dreier seg om hele stammer som ennå ikke har vært i kontakt med nasjonalsamfunnet, men også om overlevende etter grupper som er blitt drevet på flukt eller er blitt utsatt for sykdommer, massakrer o.l. På landsbasis regner man nå med at det finnes rundt 50 isolerte urfolk i Brasil.

Som koordinator på Det norske urfolksprogrammet fikk jeg i september et lite innblikk i den ytterst spesielle situasjonen til en av disse gruppene, Tiramantz og familien hennes. De er tilsammen fire personer som helt fram til for to år siden levde isolert i skogen. De er sannsynligvis slektninger av kanojene, en gruppe som i dag i stor grad har mistet sin kultur, og betegnes derfor foreløpig også som kanojer.

De fire kanojene bor i den sørlige delen av Rondtnia, ca. 20 mil sørvest for byen Vilhena. «Landsbyen» deres ligger bare 20 minutters gåtur fra de store jordeiernes beiteområder. Når vi kommer på besøk, er hele gruppen samlet i et åpent «kjøkken» med palmebladtak: En kvinne på rundt 50, Moe, og hennes datter Tiramantz på ca. 30. Tiramantz holder en liten gutt på snart ett år i armene - resultatet av en kortvarig vennskapsperiode med en annen isolert gruppe som ble kontaktet kort tid etter kanojene. Dessuten hennes yngre bror, Opera på noen og 20 og til slutt, ikke å forglemme, et iltert villsvin som nærmest blir behandlet som et medlem av familien med eget hus og egen hengekøye.

Hver gang Tiramantz og familien hennes kommer i kontakt med områder som domineres av «de hvite», slik som beitemarkene, blir det utøvd nøytraliseringsritualer av den typen som ble beskrevet innledningsvis. Men også de hvites mat må behandles før den settes til livs. Selv om det er Marcelo og teamet hans som serverer maten, tas det ingen sjanser. Marcelo er leder for indianerdepartementets (FUNAIs) kontaktteam, som etter å ha lett etter isolerte indianergrupper i delstaten Rondtnia i en periode på over ti år, endelig fikk et gjennombrudd i september 1995. Marcelo kan fortelle at under hele den perioden da gavene de hang ut i skogen endelig begynte å forsvinne, var det en ting som aldri ble rørt. Det var sukker. Det syntes Marcelo var rart, for indianere er generelt sett svært begeistret for dette stoffet. Siden har man skjønt at de sannsynligvis har erfaringer med forgiftet sukker. Det er mange hvite som ikke er spesielt begeistret for at det finnes indianere i nærheten, for da kan de risikere at områdene deres blir anerkjent som indianske.

Kunnskapen om denne lille gruppens historie er ytterst mangelfull, men man har endelig funnet fram til en indianer som snakker et nærliggende språk, og man vil sannsynligvis etterhvert få vite hva som har hendt med dem de siste tiårene. Bare 80 av de 170 språkene som urfolkene i Brasil snakker er blitt gjenstand for forskning, og mindre enn 10% har fått en fullverdig beskrivelse. At kanojene i perioder har hatt kontakt med tilfeldige hvite, eller at de i det minste har spionert på og funnet, fått eller stjålet ting fra de hvites verden, var åpenbart allerede ved det første møtet med FUNAIs kontaktteam. Kanojene hadde nemlig en merkelig framtoning til nykontaktede indianere å være. Kledt i shorts som var sydd sammen av rissekker, hatter med en pull av tøyrester med palmebladbrem, og kjeder laget av en blanding av tradisjonelle frukt- og nøtteprodukter, men også av fargerike plastbiter skåret til etter modell av deres tradisjonelle skjellsmykker.

Kanojene ser nesten likedan ut i dag, men de har fått flere klær, t-skjorter og langbukser. Forøvrig skiller kvinnene seg ut på en annen og langt mer oppsiktsvekkende måte. De har en nærmest androgyn fremtoning, og da særlig Tiramantz, kvinnen som nå foruten å være mor også er gruppens meget aktive sjaman og beste jeger. Begge aktiviteter er normalt forbeholdt menn hos Amazonas-indianere. Blant kanojene går imidlertid gamlemor Moe og Tiramantz aldri noen steder uten å være bevæpnet med piler og bue. Hvilke andre praktiske og religiøse tilpasninger det livet de har levd i nyere tid har ført til, kan man foreløpig bare spekulere på.

I Brasils Amazonas-region er Rondtnia den delstaten som har blitt hardest rammet av utviklingsprosjekter og avskoging. To store verdensbankfinansierte utviklingsprogrammer er snart fullført; POLONOROESTE som pågikk på 80-tallet og PLANAFLORO på 90-tallet. Begge disse programmene har gått ut på å få folk fra andre deler av Brasil til å flytte til regionen. Man har tilbudt billig jord samtidig som man har investert i for eksempel vei- og kraftutbygging. I løpet av to tiår har over 30% av Rondtnias skogområder forsvunnet. Mange mener at med prognosene for 1997 vil mer enn 20% av den totale avskogingen ha funnet sted i løpet av de tre siste årene. Avskogingen av Amazonas ble sterkt fokusert mot slutten av 1980-tallet. Men selv om det ble satt inn tiltak for å kontrollere brenningen på begynnelsen av 90-tallet, har avskogingen fra og med 1995 igjen nådd nye høyder uten å tiltrekke seg særlig oppmerksomhet.

Hvordan har denne situasjonen påvirket Rondtnias urfolk? De fleste stammene befinner seg i dag innenfor grensene av avsatte reservater, men altså ikke alle. For selv om delstaten er kjent for sitt mangfolk av urfolk, var det likevel en sensasjon da den lille gruppen av kanojer ble kontaktet av indianerdepartementet i september 1995. Nyheten ble sendt på TV-kanaler over hele veden. Bare noen uker senere ble det i det samme området oppnådd kontakt med nok en gruppe på syv med en helt annen opprinnelse enn kanojene. Først da ble indianerdepartementets antagelser om at det fortsatt kan skjule seg mellom fem til åtte isolerte grupper i delstaten tatt på alvor.

Sammenhengen mellom den brutale avskogingen av Rondonia og at små grupper som mer eller mindre tilfeldig har maktet å flykte unna utviklingen dukker opp, er åpenbar. Kjente og realtivt trygge områder å flykte til begrenses stadig. Hvert eneste år i september brennes nyryddet såvel som allerede avskogede områder i Amazonas. Svedjebruk er tradisjon i regnskogsområder. Et jordstykke ryddes og brennes for å benyttes i noen få år, før det forlates og igjen vokser til med skog. I dag benyttes brenning til å avskoge enorme områder for godt.

Elisabeth Forseth er prosjektkoordinator på Det norske urfolksprogrammet som er finansiert av Norad og administrert av Fafo. Programmet er en del av norsk utviklingshjelp og gir for tiden støtte til urfolk i fem land i Latin-Amerika. Brasil er et av disse landene.