Urimelig forbud

«Man må ikke finne på å skrive {lsquo}hostesaft' på en flaske. Da blir innholdet til legemiddel. I denne autoritære,teoretiske verden vil selv vann kunne bli legemiddel.»

I inneværende år vil det bli handlet folkemedisinske preparater - naturmidler, naturlegemidler og kosttilskudd - for ca. kr 2 milliarder, noe som vil utgjøre ca. 17% i forhold til landets legemiddelomsetning. Dette dokumenterer et omfang av egenbehandling av mindre alvorlige plager og forebyggende tiltak mot sykdom på eget initiativ, som representerer et viktig helsepolitisk prinsipp og som fortjener stimulans og tilretteleggelse.

En rekke naturmidler med forankring i folkemedisinske tradisjoner er lov å selge, mens man begår lovbrudd ved å informere om positive helseeffekter til forbruker, som følge av Statens legemiddelkontrolls (SLK) bokstavfortolkning av legemiddelloven - forbrukere gjøres til pasienter.

I den industrialiserte verden har den «grønne» medisinen vært i en sterk vekst de siste 30 årene. En utvikling som først og fremst bør forstås i lys av samfunnsutviklingen i industrialiserte land. I store deler av Europa ble folkemedisinen holdt i hevd under skolemedisinens fremvekst, i motsetning til i Norge hvor den er fornektet av myndighetene.

Ingen vil benekte at man innenfor gruppen naturmidler kan finne utskudd - hvor enkelte produkters anbefalte bruk mangler forankring i anerkjent kunnskap - eller for den saks skyld, ifølge importøren, hjelper for mer enn det som godt er. Men den altoverveiende delen av forbruket finner man imidlertid blant de produkter som har røtter i den folkemedisinske tradisjon - hvor folket selv har høstet positive erfaringer gjennom generasjoner. Og hvor man i dag, i et europeisk nettverk på universitetsnivå - European Scientific Cooperative on Phytotherapy (ESCOP) - utarbeider såkalte monografier - standardisering av brukerveiledning om kjente positive helseeffekter - om man vil være litt mer folkelig i språket.

Den fremste ekspertise om naturstoffkjemi finner man i Norge på Avdelingen for farmakognosi ved Universitetet i Oslo, som deltar i det internasjonale samarbeidet som gjøres. Det har gjennom mange år vært et samarbeid mellom flere avdelinger ved Farmasøytisk institutt ved universitetet, Bransjerådet og ECOP. Resultatet kommer til uttrykk overfor allmennheten gjennom en felleskatalog, utgitt av det kvalitetssikringsorgan bransjen selv etablerte i 1992 - Norsk Register for Naturmidler. En kunnskap SLK altså mener det er straffbart å formidle.

I gjenoppbyggingen av det norske helsevesen etter krigen eksisterte det smittsomme sykdommer som kunne ha fatale konsekvenser, og deler av befolkningen var underernært. Helsevesenet hadde fått antibiotika i sin tjeneste. Helsedirektør Karl Evang ble både symbolet og garantisten for leger til hele folket og fri sykehusplass ved behov. Med vitenskapen og et vitenskapelig sinn bygde Evang norsk helsevesen - man tenkte planøkonomisk. På det forebyggende plan mente han at økt boligstandard og sosial sikkerhet for folk flest var det viktigste. Få var uenige med Evang på 50-tallet. Ved hans avgang i 1972 var det imidlertid en utbredt oppfatning at han hadde etablert en stat i staten - fagstyret arbeidet på overtid.

I dag har vi helt andre problemstillinger: Boligstandarden er upåklagelig, vi har mat og «junkfood» i overflod. Mange ønsker å få dekket sitt daglige behov for vitaminer og mineraler med ekstra tilskudd bl.a. på bakgrunn av moderne kostholdsvaner, som ikke dekker dette. Innenfor medisinsk behandling kommer de tekniske nyvinningene så raskt at de ofte kommer i konflikt med etablerte etiske normer, og kan være så kostbare at de ikke kan gjøres allment tilgjengelig. Det blir da et paradoks at de som tar ansvar for egen helse, nektes informasjon. Spesielt sett i lys av den liberalisering samfunnet har gjennomgått de siste tiår. Når og hvor skal myndighetene gripe inn? Og ikke minst når skal de ikke gripe inn?

Det er oppsiktsvekkende at SLK opprettholder Helsetilsynets ekskluderende linje overfor naturmiddel- og kosttilskuddsmarkedet, umyndiggjør et helt folk - forsøker å ta et ansvar de aldri kan få - og opptrer som om nasjonens problemstillinger innenfor folkehelsen skulle ligge etter de samme akser som helsedirektør Evang møtte sine utfordringer. Eneveldige fagstyrer har utspilt sin rolle både faglig og politisk.

SLKs motstand mot folkets egen medisin nådde en foreløpig topp i 1998: Nå ble det gitt ut en liste over ord og uttrykk som ikke er tillatt å benytte sammen med annet enn registrerte legemidler - omsatt gjennom apotek. Noen eksempler: «sår hals»-pastiller ble nå legemidler. Videre er det ikke lov å anbefale folk å bruke noe mot: «hard mage», «treg mage», ja, til og med «fordøyelsesbesvær» er for sterkt for SLK. Videre krever legemiddelkontrollen eierskap til følgende ord og uttrykk: «påvirker», «ubehag», «lindre», «motvirke plager», «forebygge», ja, listen er så å si uuttømmelig. Men la oss vise noen eksempler til: «irritert hals», «heshet», «ved hoste», og man må aldeles ikke finne på å skrive «Hostesaft» på en flaske, da blir innholdet et legemiddel. I denne autoritære, teoretiske verden vil selv vann kunne bli legemiddel. Ja, selv ubehag under menstruasjon er nå å betrakte som en sykdom. Er virkelig alle fertile kvinner kronisk syke?

SLK har klassifisert folkemedisinske preparater og kosttilskudd som mat i Norge gjennom flere revisjoner over de 30 siste år. Ved kjøp av ost, fisk og kjøttpålegg klarer man selv å vurdere varens kvalitet og hensikt. Når vi kommer til produkter som formuleres som tabletter, har man som forbruker få muligheter til å vurdere annet enn antall, farge og størrelse. Myndighetenes ideal så langt har vært at slike «matvarer» er ufarlige så lenge ingen informasjon følger produktene, mens adekvat informasjon gjør de samme produkter til legemidler. Hvor er logikken?

SLKs liste avstedkom en folkelig reaksjon fra de folkevalgte: Stortinget har enstemmig besluttet at SLKs forvaltning gir grunnlag for å vurdere en endring av legemiddelloven (uttalt i ot. prop. 29, våren 1998).

Uttalelsen kan oppfattes som en irettesettelse av SLK. Til tross for dette settes det nå inn økte ressurser for å legge ytterligere hindringer for bransjenes aktører utover i 1998, 1999 og i år 2000.

Siste utspill fra SLK denne høsten er at de nå klassifiserer produkter som legemidler fordi de markedsføres med det de oppfatter som medisinske påstander på Internett. Vel å merke er markedsføringen utøvet av et tilfeldig firma og ikke av det norske selskapet som ønsker å selge produktet i Norge. Internett kan brukes som informasjonskilde for den kritiske søker, SLKs tilsynelatende kunnskapsinnhenting belyser imidlertid ikke annet enn misbruk av forvaltningsmakt.

SLK fremstår som et fagstyre på overtid - uten fag. De viser ringeakt overfor Stortinget, håner den tenkende og ansvarlige forbruker, og deres atferd kan nå vanskelig tolkes som annet enn et korstog mot helsekostbransjen og naturmedisinen.

Stortinget har utvilsomt støtte i folket ved å legge forholdene til rettet for fri adgang til anerkjent kunnskap.