Urimelig kritikk av Karita Bekkemellem

ABORT: Reaksjonene mot Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem etter hennes uttalelse om abort dersom det skulle vise seg at fosteret hadde Downs syndrom, har sikkert forundret flere enn undertegnede. Hvordan kan det provosere at en statsråd sier hun vil handle i tråd med norsk lov? Minst tre grunner kan tenkes.

1: Det er selve abortloven som provoserer. Mange ønsker at den endres, men det er vanskelig å si dette høyt. Å kritisere statsråden blir en slags erstatningsreaksjon.

2: Man vil beholde loven, men ønsker ikke at realitetene loven åpner for, skal omtales.

3: En statsråd bør være et forbilde og ikke indirekte oppfordre til handlinger enkelte vil oppfatte som uetiske, selv om de er innenfor loven.

De fleste kritikere synes å ha lagt (3), eller en variant av denne, til grunn. Men som argument betraktet, holder den ikke:

FOR DET FØRSTE er det urimelig å kritisere en statsråd for at hun tilkjennegir hvilke handlingsmuligheter en lov Stortinget har vedtatt, åpner for.

For det andre: Dersom man først skal avkreve statsråden en etisk oppfatning i tillegg til de vurderingene som ligger til grunn for lovutformingen, er det nettopp en mer personlig oppfatning man etterspør. Verken statsråden eller andre politikere forvalter noen egen samfunnsmoral ved siden av det de personlig kan stå inne for. Det er ikke her noe etisk relevant skille mellom den «private» og den «politiske» Bekkemellem.

For det tredje blir ikke en statsråds uttalelser forbilledlige med mindre vedkommende faktisk mener det hun sier. Å avkreve stats-råden en «korrekt» oppfatning er således å be henne om å ikke opptre etisk forbilledlig.