Urimelig om solidaransvar

Regjeringens forslag om solidaransvar for lønn i Ot.prp. nr. 88 (2008- 2009) innebærer at norske byggebedrifter får kollektivt ansvar for lønn til utenlandske arbeidstakere som ikke har fått oppgjør fra sin egen arbeidsgiver, for eksempel i hjemlandet. Arbeidsinnvandreren kan innen tre måneder etter forfall rette sitt lønnskrav mot en valgfri bedrift i kontraktkjeden. Bedriften må betale selv om arbeidet tidligere er gjort opp i henhold til faktura fra vedkommendes egen arbeidsgiver. Bedriften risikerer å betale to ganger for den samme tjenesten selv om den er uten skyld i det som har skjedd og selv om man har sjekket bedriften og funnet alt i orden.

Den organiserte delen av byggenæringen protesterer mot dette.

Ordningen er et brudd med innarbeidede arbeidslivstradisjoner som bygger på direkte ansvar mellom arbeidsgiver og arbeidstaker for lønn. Dette har fagbevegelsen i alle år respektert som grunnlag for spillereglene i arbeidslivet. Solidaransvar setter utenlandske arbeidstakere i særstilling på en måte som ingen norske lønnsmottakere – organiserte eller uorganiserte – tidligere har hatt. De kan nå fremme sitt lønnskrav mot flere arbeidsgivere uten å ha et ansettelsesforhold hos disse.

Forslaget er presset fram av LO og Fellesforbundet for å styrke kampen mot sosial dumping. Byggenæringen mener at forslaget er unødvendig og urimelig ettersom Norge allerede har Europas strengeste tiltak mot sosial dumping. Vi mener at det for tiden ikke er behov for ytterligere tiltak før vi ser hvordan etablerte tiltak virker over tid. Blant annet har Norge innført allmenngjøring av minstelønnen i byggfagene, hovedentreprenørene er pålagt å iverksette systemer og rutiner for lønnskontroll og de tillitsvalgte har fått innsyn i lønnsforholdene i hele kontraktkjeden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Arbeidstilsynet har dessuten fått økte ressurser til tilsyn og strengere reaksjonsmidler mot overtredelser. Utfordringen nå er å få arbeidsinnvandreren selv til å varsle om uregelmessigheter i god tid. Da stiller hele det norske samfunn opp og vil ordne opp i forholdene på beste måte. Hva mer kan vi gjøre?

Kollektivt ansvar mellom selvstendige bedrifter innføres nå for første gang i Norge i stort omfang av hensyn til arbeidsinnvandrerne. Er dette nødvendig eller står vi overfor et politisk eksperiment?

Byggenæringen og myndighetene har stilt seg positive til arbeidsinnvandring fra Øst-Europa fordi dette har gjort det mulig å løse oppgaver som ellers ikke ville blitt løst her i landet. Høykonjunkturen vi har lagt bak oss i perioden 2004 – 2008 har gitt gode resultater for bedriftene og for de ansatte. Norske bygningsarbeidere har hatt en lønnsutvikling på over 20 prosent i denne perioden – helt på linje med industriarbeideren. Arbeidsinnvandringen har ikke på noen måte undergravet den norske bygningsarbeiderens lønnsutvikling slik mange fryktet.

Medaljens bakside er dessverre flere tilfeller av urimelige lønns- og arbeidsvilkår sammenliknet med norske forhold. Den organiserte del av byggenæringen tar avstand fra dette og samarbeider med myndighetene om ulike tiltak. Useriøse firma og selskaper som ikke følger de alminnelige spillereglene i arbeidslivet, er løpende tatt av Arbeidstilsynet de siste åra. Forholdene i byggenæringen er blitt betydelig bedre sammenliknet med mai 2004 da Norge åpnet for arbeidsinnvandring.

Vi vil påstå at over 99 prosent av bygningsarbeiderne får korrekt lønn som følge av eksisterende tiltak. Men fortsatt brytes regler og useriøse aktører dukker opp på markedet. Men er det rimelig å innføre et kollektivt lønnsansvar for norske seriøse bedrifter når disse har gjort det som kan gjøres for å hindre at slikt skjer?

Etter vårt syn har myndighetene hovedansvaret for å håndheve regelverket overfor useriøse aktører. Dersom Regjeringen og fagbevegelsen mener at det er viktig at vi i Norge skal utforme en sterkere lønnsgaranti for arbeidsinnvandrere, så bør man vurdere andre virkemiddel enn å innføre et kollektivt ansvar for seriøse bedrifter som for tiden har fokus på arbeidsplassene til egne ansatte.

Ordningen med solidaransvar er en kopi av den tyske ordningen innenfor byggenæringen. Noen hevder at ordningen i Tyskland ble presset fram av fagbevegelsen som ville beskytte sine egne håndverkere mot konkurranse fra utlandet. Gjennom et objektivt solidaransvar for tyske bedrifter, ble utenlandske arbeidstakere og tjenesteleverandører indirekte utpekt som en økonomisk risiko som man burde unngå. Særlig småbedrifter fikk en høyere terskel til det tyske markedet og de blir i stor grad avkrevet bankgarantier og økt tilbakeholdsrett i oppgjørene. Ordningen vil trolig virke på samme måte i Norge.

Utenlandske bedrifter og arbeidstakere blir stigmatisert som en økonomisk risiko og norske bedrifter vil søke å unngå disse eller kreve bankgarantier og tilbakeholdsrett. På denne måten vil solidaransvar virke ekskluderende i forhold til arbeidsinnvandringen, og ikke inkluderende som man vanligvis snakker varmt om. Etter vårt syn er regjeringens forslag et dårlig forslag. Vi håper Stortinget foretar en ny vurdering av saken og at den sendes tilbake til regjeringen stemplet «ikke-godkjent». I alle fall må forslaget betydelig modifiseres – det må minimum gjøres unntak for seriøse bedrifter som har fulgt alle spilleregler.