Urintesting - penger rett i dass?

Den utstrakte og dyre bruken av urintesting i behandlingen av rusmiddelbrukere har liten nytte- verdi. Det vil være både bedre og billigere å satse på samtaler og kliniske observasjoner.

SOSIAL- OG HELSEDIREKTORATET har foreslått nye retningslinjer for inklusjon og behandlingstiltak i legemiddelassistert behandling av rusmiddelbrukere, også kalt LAR.Mange av tiltakene i disse retningslinjene er svært bra, blant annet tiltak for å begrense utviklingen av en særomsorg, og å søke å integrere LAR-behandling i det øvrige rusbehandlingsfeltet. Dette innebærer en avmystifisering av medisinen i seg selv, og en markering av at prosessen for å arbeide seg ut av et avhengighetsforhold er møysommelig og vanskelig, med eller uten kjemiske krykker. Utgangspunkstet for metadonbruken overfor stoffmisbrukere i Norge var at dette skulle være en hjelp i rehabilitering med rusfrihet som mål. At dette er blitt utvidet fra de trange rammene som har vært lagt rundt dette til også å gjelde stoffmisbrukere der rusfrihet ikke er et realistisk mål, er det ikke vanskelig å si seg enig i. Dette handler om å foreta en nødvendig realitetsorientering i forhold til den gradvise utviklingen fra 1970-årene til i dag da mange misbrukere har svært lang misbrukshistorie, sviktende helse og ofte utallige behandlingsforsøk bak seg. Det handler selvsagt også om den gledelige nedgangen i overdoser som metadon og Subutex har en god del av æren for.

NÅR VI SER PÅ de retningslinjene Sosial- og helsedirektoratet foreslo, er det likevel tendenser vi vil advare mot. At voldelig og truende atferd ikke lenger skal være utskrivningsgrunn fra LAR er svært betenkelig. Ingen misbrukere er nødt til å sette seg skudd på toalettet den korte stunden de er innom LAR-poliklikkene for å hente metadon, ta urinprøver eller ha samtaler - eller selge piller eller metadonen sin på utsiden av tiltaket. Det samme gjelder å true medarbeidere eller familien deres på liv og helbred slik vi har hatt flere eksempler på og som det helt sikkert vil bli mer av hvis det ikke blir sanksjonert mot dette. Behandling av stoffmisbrukere, enten dette dreier som metadon eller andre typer tiltak, avhenger av at det i alle fall er et minimum av samarbeidsrelasjon og gjensidig respekt. Det sier seg selv at hvis misbrukeren viser likegyldighet eller forakt for det opplegget vedkommende er inne i, øker også faren for at metadon eller Subutex vil bli manipulert med og ansett som rus- og omsetningsvare. Dette er en utvikling vi dessverre allerede er godt inne i. Hvis dette fortsetter å skje i økende grad, øker også sjansen for at både misbrukere i LAR-behandling og misbrukere eller utprøvende ungdom de selger metadon eller Subutex til vil dø av overdose. Skal trusler og vold ikke føre til eksklusjon, må det sørges for at disse personene overføres til særegne tiltak som er bedre bemannet og bedre planlagt ut fra sikkerhetstenkning enn LAR-poliklinikkene og behandlingsapparatet for rusmiddelmisbrukere er i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SÅ VIDT VI FORSTÅR er det i Oslo planer om strengere sikkerhetstiltak i tråd med det som er praksis på mange sosialkontor. Vi vil advare mot en slik generell «glassbur-tenkning». De aller fleste misbrukere som er i et behandlings- eller rehabiliteringspplegg er verken truende eller voldelige. Generelle sikkerhetstiltak for alle når problemet gjelder få, vil representere en fallitterklæring i forhold til relasjonsbygging og gjensidig respekt som er selve bærebjelken i all behandling. Dessuten vet vi at avstand i seg selv kan skape aggresjon. Sosial- og helsedirektoratet vil fortsatt ha det man kaller hensiktsmessige kontrollrutiner som overvåkede urinprøvekontroller og strengere henteordninger. Vi ser det som positivt at den utglidningen av henteordninger som har skjedd strammes inn. Graderte henteordninger etter hvert som stabilitet oppnås er viktige bidrag i å forhindre omsetting og misbruk av metadon og Subutex.

NÅR DET GJELDER URINPRØVER har vi i Tyrili også tidligere reist diskusjon om de svært betydelige beløp som brukes til dette er vel anvendte penger. Når det viser seg at Helse- og sosialdirektorat på bakgrunn av utviklingen til nå vil budsjettere med hele 100 millioner kroner til urintesting sett i forhold til kr. 553 millioner årlig som i alt forventes å gå til drift av LAR-tilbudet når dette utvides til 7000 plasser, er det på høy tid å oppsummere den kliniske nytteverdien av urintesting som kontrolltiltak og legge opp en ny, mer restriktiv kurs på dette området fremover. En vesentligste innvendig mot den betydelige bruken av urintesting som skjer i dag er at positive urinprøver nærmest aldri fører til utskrivning fra LAR-poliklinikkene og vanligvis heller ikke fra behandlingsapparatet. I behandlingsapparatet kan rus oppdages gjennom urinprøver, men oftest gjennom samtaler med pasienten og kliniske observasjoner av pasienten og miljøet rundt vedkommende i institusjonen. Dessuten forekommer det ikke sjelden at det jukses under urinprøvetakingen. Jo mindre krav det settes til relasjon og samarbeid, jo større sjanse for juks. Ansatte i behandlingsinstitusjoner, poliklinikker eller på legekontor er ikke vant til, og innstilt på at pasienten kan ha pønsket ut, eller lært av andre, finurlige juksemetoder - og vil vel heller aldri bli det.

ETTER VÅRT SYN er det i realiteten svært sjelden noen nytteverdi av urintesting verken overfor misbrukere det går svært bra med eller misbrukere i lavterskeltiltak der f. eks misbruk av medikamenter (oftest Rohypnol) i tillegg til metadon eller Subutex er åpenbart og der misbrukerne selv ikke har noen som helst grunn til å holde dette skjult for medarbeiderne i tiltaket. Det er nå, etter mange års erfaring med urinkontroller, tid for sammen med fagfolk i feltet å utarbeide mer gjennomtenkte, felles retningslinjer for overvåkning av urinprøvetaking - som fungerer så som så de fleste steder - og rutiner for når og hvor ofte prøver bør tas og til hvilket formål. Vi må da også fri oss for den tenkningen som svært mange, inkludert vi i Tyrili, er blitt for preget av: At jo flere urinprøver vi tar, jo mer tror vi at vi har grepet om utviklingen. Løsningen ligger i hvert fall ikke i mer bruk av relativt upålitelige hurtigtester. I noen tilfeller kan urinkontroller også virke negativt, særlig i møte med andre systemer enn behandlingsfeltet. Det er velkjent at «ren» urin har vært en handelsvare, ikke minst av foreldre hvis omsorgsevne er under vurdering av barnevernet. Her kan dokumenterte «rene urinprøver» fungere som en sannhet, der alle klinisk fakta peker i annen retning. Taperen er barna.