Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Uro og fremmedhet

Fra ei tid da man kunne gjenkjenne at man var fremmed i verden.

BOK: Et par kjører gjennom Frankrike mot Spania i en Porsche, på vei mot en varslet bilulykke. En uanselig statistiker for arkitekter melder seg på en politistasjon, for å tilstå noe.

I Lacarno sliter en apoteker med drømmer om en biskop og sin egen posisjon i byen. Og en ung mann med sin identitet som ensom jøde i Andorra.

Fremmedhet

Sveitseren Max Frisch har skrevet høyst forskjellige romaner, med noen fellestrekk, om identitet, fremmedhet, etiske problemstillinger og politiske spørsmål. I denne vesle boka med fire fortellinger er det ikke helt enkelt å se hva som rører seg inne i tekstene, som er skrevet i et enkelt språk. Ut fra korte observasjoner og beskrivelser følger vi i prosastykket som boka er kalt opp etter, spillet mellom en mann og en kvinne, som har vært elskere, og som nå er i ferd med å bli et par.

I de korte stykkene utpensles en vending for paret mot det triste hverdagslivet, med alle sine små fortredelser og tegn på irritasjon, som er lett å kjenne igjen, men ikke lett å skrive om. Frisch klarer det, siden det gjennom formen blir utelatt så mye fra teksten at den får luftighet og spenn.

Apotek

Dette preger også de andre tre fortellingene, «Statikk», «Drømmen til apotekeren fra Lacarno» og «Den Andorranske jøden». Man må vel nesten gå til Peter Bichsels ekstremt fortettede prosatekster for å finne noe som er mer kortfattet enn Frisch småfortellinger.

Hva er det han er ute etter å vise oss, mer enn at han behersker det korte formatet? I «Skisse av en ulykke» blir vi aldri vitne til ulykken, bare tida før, og tida etter. Det hele skrives lakonisk og flatt, uten at man merker noe forskjell i gjengivelsen av de dramatiske hendelsene for den som overlever ulykken. Tvert imot: I løpet av noen linjer farer ti år forbi, og personen som overlever tråkker tilsynelatende uberørt videre i livet, med en åpning mot en mulig hemmelighet. Hva det sier? At livet er en nummen affære i Frischs verden? At vi er fremmede som ikke egentlig berøres av det som egentlig skjer oss? Det står åpent for tolkninger.

Mareritt

Det som også er felles for disse novellene er de nesten umerkelige tvistene som setter i gang større bevegelser. Frisch vrir på perspektivet, og skriver mye om de små bevegelsene, mens større tildragelser ikke blir gitt noen forrang.

Iden nærmest dramaturgiløse fortellingen om apotekeren, blir drømmer og apotekerens følelse av å bli sjofelt behandlet av folk i byen, blandet med nattas mareritt.

Det kan også være at Frisch prøver å vise oss noe om fortellende litteratur med disse stykkene. Indirekte er de, om ikke en kritikk, så i hvert fall påpekninger om en bred, episk roman hvor ordene strømmer på, side etter side. Og Frisch oppnår mye med å si lite: Stykkene er urovekkende og ansporende. Og økonomi har jo lenge vært et av sveitsernes viktigste gebeter, har det ikke.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media