Uroboys

Euroboys slipper plata «Getting out of Nowhere» i august. Singelen «Scarborough Fair» spilles allerede på radio. FREDAG var med da Knut Schreiner og Anders Møller gjorde siste finish i London.

RUSSEL SQUARE, LONDON: To euroboys sitter i en muggen kjeller og nikker. Stirrer tomt ut i lufta, røyker, og nikker, sånn som rockemusikere gjør når de hører en låt de synes er skikkelig fet. De nikker til lyden av sin nye singel «Scarborough Fair», som Simon and Garfunkel gjorde en klassiker av i 1966.

Jeg nikker jeg også, nikk-nikk-nikk, og anstrenger meg for å glane like tomt ut i den magre lufta. Det er en fin sang, det er ikke det. Men å sitte der og høre Euroboys' single, mens Euroboys sitter ved siden av og nikker, føles en anelse beklemmende. Ingen sier noe. Alle ser forbi hverandre. «Scarborough fair» fader langsomt.

- Fett? spør Knut Schreiner.

- Fett, sier jeg.

DET ER KLART FOR ALBUM nummer tre. Kåre and the Cavemen er omsider blitt Euroboys, og tidlig i høst slipper de «Getting out of Nowhere». En plate som er vokalbasert, litt mer black , litt mer funky og litt mer spirituell enn de to foregående, men som på lik linje med både «Jet Age» og «Long day's flight till tomorrow» blir tidenes beste, norske rockealbum. I hvert fall helt i toppsjiktet, som Knut Schreiner sier.

- Før vi bestemte oss for å gi ut denne skiva ba jeg alle ta et valg, sier Schreiner alvorlig.

Vi har labbet ut av studio, opp noen trange trapper, ut i London-sola og inn i puben The Plough på hjørnet. Knut Schreiner og Anders Møller er i London for å mikse den nye plata. De øvrige tre medlemmene av Euroboys er hjemme.

- Vi er blitt 25 år gamle. Nå er det på tide å finne ut om vi er hypp på dette. Om vi mener alvor. Jeg var ganske streng med de andre gutta. Jeg sa at de som ikke var hypp på å holde på i mange år framover, bare kunne pelle seg ut av bandet.

- Du har med andre ord tatt en beslutning på det punktet?

- Ja. I'm in it for the long run, sier Knut Schreiner.

- Hva sa de andre da?

- Jeg har ikke lyst til å gå i detalj, men vi hadde en konfrontasjon før innspillinga, hvor jeg og Anders ville sparke Kåre.

- Sparke Kåre?

- Ja. Men da sa Per og Dag at de sto på Kåres side. Hvis Kåre gikk, så gikk de også. De var tre, og vi var to, og plateselskapet sa at okay, hvis dere ikke holder sammen, så blir det ikke noe plate.

- Hvor dramatisk var det, egentlig?

- Vi er ikke så gode venner lenger, for å si det sånn.

- Kan dere fortsette å spille hvis dere er uvenner?

- Nja. Vi kan ikke utelukke utskiftninger i bandet etter plata kommer til høsten. Men plata er spilt inn med alle medlemmene, og inntil videre er lineup'en den samme som den alltid har vært, sier Knut.

- Hva kranglet dere om, da?

- Vi hadde forskjellige syn på hva bandet skulle være. Den ene delen av bandet ville at alt skulle være lek og moro, mens den andre delen av bandet...

- ALTSÅ DERE TO?

- Ja, Anders og jeg, vi ville komme oss videre.

- Videre, sier du?

- Jeg er hypp på at Euroboys skal bli et stort band. Jeg er hypp på å bli en internasjonal rockestjerne, sier Knut Schreiner.

Han smiler ikke, han er helt alvorlig; Knut Schreiner er ikke den ironikeren mange tar ham for å være.

Når Knut Schreiner sier at han er hypp på å bli internasjonal rockestjerne, så kan man ta det for gitt at det er dét han mener.

Anders Møller nikker bekreftende.

- Jeg ser for meg rock stardom, sier han. - Masse damer, alkohol og...Helt klart.

Anders Møller smiler ikke han heller.

- Vi tjener allerede masse penger og mer skal det bli, og vi er på god vei til å nå målene våre, sier Knut litt lystigere.

- Ville ikke alle i Euroboys bli rockestjerner?

- Joa, sier Knut. - Men noen vil kjøre et tryggere løp. Og vi kan jo ikke klandre dem for det. Hvis du holder på med musikk en stund, så river det i stykker så mange deler av livet, ikke sant. Det går utover familien, forhold til kjæresten, helsa. Vi drikker øl hver dag, for eksempel, det er ikke helt bra.

- Nei, det er det jo ikke.

- Det er sterkere følelser knytta til det å spille i band enn det mange er klar over. Jeg ser bare på venner av meg som spiller i band. De kan gå igjennom hva som helst, ikke sant. De kan miste jobben, miste dama, bli ydmyket på det groveste, men hvis noen slenger dritt om bandet deres, så...

Anders avbryter Knut. Det hører med til sjeldenhetene, det er som regel omvendt, Anders er atskillig mer stillferdig, men ikke desto mindre; Anders avbryter Knut:

- Man kan for musikken, sier Anders.

- Hva?

- Man kan for musikken. Jeg har akkurat lest en strofe fra Lou Reed, der han spør hvorfor ikke flere har sett dét, at man kan dø for musikken.

- Du er helt på linje med Lou Reed der?

- Ja. Jeg syntes det var jævlig bra sagt.

- For det skal ikke være noen lek, ikke sant, sier Knut. - Vi liker å leve litt hardt. Det kommer faktisk endel bra riff ut av det.

ALVORET VAR LANGT MINDRE BLODIG da Kåre and the Cavemen trengte seg på oss i 1996. Plutselig var de overalt. De ble husorkester et ukentlig TV-program. De sa ting om blant annet marihuana som media syntes var skikkelig sjokkerende. Kåre Joao Pedersen viste til og med tissen sin fram i avisa. Guttene var 21 år gamle og noe i nærheten av kjendiser allerede før debuten «Jet Age».

- Ja, vi var unge, medgir Knut Schreiner. - Vi var opptatt av å kicke ass hele tida. Vi trodde at vi bare skulle gjøre én skive, ikke sant. Derfor prøvde vi å svindle folk. Vi gikk rundt og fortalte alle at vi hadde laget Norges beste plate noensinne. Det ble vårt mantra, vi sa det i alle intervjuene vi gjorde, og plutselig trodde folk at vi hadde laget Norges beste plate noensinne.

- Men det hadde dere ikke?

- Nei, vi hadde ikke det. Jeg hører ikke så mye på den lenger. Den har helt klare svakheter. Men du må huske at den kom rett etter at grønsjen hadde lagt seg og Kurt Cobain hadde tatt selvmord. Folk var litt forknytte.

- Men så kom dere.

- Ja. Vi var hypp på at rocken skulle bli litt mer flash. Det var derfor vi begynte å spille i dress. Det samme skjedde med Turboneger, men der ble det mer sminke og bomber. Samtidig satte vi en høy standard med den første skiva vår. Vi viste kidsa at det var mulig å få et rockeband til å funke. Det var en fuckings topp tid.

- Hadde dere kommet noen vei uten dette ungdommelige overmotet?

- Det er vanskelig å si om suksessen var utslag av overmot eller om det rett og slett var ren karisma. Vi tar ansvar for at ting skal ha en grad av underholdning. Da jeg var kid, hadde jeg bilder på veggen av folk som kule ut.

- Det du prøver å si er?

- At dette ikke dreier seg om selvopptatthet. Vi skaper en fellesskapsverdi her. Vi ønsker å glede andre.

- Med nakenbildet i Dagbladet også?

- Det hadde med andre ting å gjøre. Vi hadde vært på TV og slet litt med kredibiliteten. Vi ønsket å markere at vi egentlig var folk som hadde spilt i pønkband og ga helt faen og alt det der.

KNUT SCHREINER OG ANDERS MØLLER har på seg hver sin vindjakke. De har mørke olabukser, semskede sko og håret hengende ned foran øynene. De er betydelig mindre glamorøse enn de var før. Musikken har kommet mer i forgrunnen, sier de. Vi sitter i kjelleren. Knut og Anders har spilt to låter til for oss. Vi har nikket og stirret tomt ut i lufta. Knut Schreiner gjør et forsøk på å oppsummere:

- Plata handler om tvil. Om å være noenogtjue og ha problemer med å bli voksen. Jeg tror denne musikken appellerer til den mannlige angsten. Til den paranoiaen som du finner hos overarbeida tredveåringer fra de kreative, dynamiske bransjene. Marius Holst for eksempel. Han elsker meg. Han gjør ikke noe annet enn å kose når jeg treffer ham på byen.

- Hvorfor det?

- Nei, jeg vet ikke, sier Schreiner.

- Han ser vel på meg som et fritt menneske.

-STØRK er fellesnevneren på alt som er grått, lite og trist. - Vi har lært ordet av noen venner i et annet band. Derfor er størk blitt et begrep vi navigerer etter. Vi i Euroboys ønsker å være antistørk.