OVERAKTIV: Selv om jeg har slitt ut kroppen min fysisk, så sliter jeg fortsatt med den indre uroen som er det som definerer ADHD, skriver Yousef Bartho Assidiq. Han fikk diagnosen som treåring. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
OVERAKTIV: Selv om jeg har slitt ut kroppen min fysisk, så sliter jeg fortsatt med den indre uroen som er det som definerer ADHD, skriver Yousef Bartho Assidiq. Han fikk diagnosen som treåring. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Uroen på innsida

Hva vil en framtidig kjæreste tro når jeg sier jeg har ADHD?

Jeg har ADHD, det er en diagnose jeg er født med - og som jeg kommer til å bære med meg resten av livet. Det er ikke en sykdom, og det er ikke synd på meg.

Jeg fikk diagnosen da jeg var tre år, og da var jeg så heldig at jeg fikk prøve ut Ritalin. Som treåring hadde jeg knapt språk, fordi jeg ikke hadde tid til å fullføre ordene før jeg startet på et nytt. Jeg hadde elendig motorisk kontroll og brukte begge beina og begge armene.

Jeg hadde ikke tid til å sove, jeg hadde ikke tid til å spise og jeg hadde ikke tid til å gå på do. Jeg hadde ikke tid til å sitte stille og jeg hadde ikke tid til å leke. Hver gang jeg startet på noe, så hoppet jeg rett videre til noe nytt.

Da jeg leste kronikken «ADHD-Phelps» fikk jeg bare lyst til å gråte - ikke nok med at vi skal slåss mot oss selv, uroen vår og for å mestre hverdagen og takle diagnosen - vi skal måtte kjempe imot fagfolk som forsøker å relativisere hva som foregår på innsida av kroppen vår.

Yousef Bartho Assidiq Vis mer

Jeg som har ADHD sliter ikke bare med hyperaktiviteten som er lett synlig på utsida, jeg sliter også med konsentrasjonsproblemer og en indre uro. Hver eneste kveld jogger jeg i én time, og jeg er helt utslitt når jeg kommer hjem. Men når jeg legger meg ned på sofaen for å hvile, så får jeg fortsatt ikke slappe av. Selv om jeg har slitt ut kroppen min fysisk, så sliter jeg fortsatt med den indre uroen som er det som definerer ADHD.

Det finnes ingen fasit på hvordan man skal behandle ADHD - For veldig mange fungerer medisiner, for mange andre fungerer det å endre i kostholdet - og så kan vi se for eksempel med svømmeren Michael Phelps, at noen velger å bruke den ekstra energien sin til å dominere i idrett.

Det viktigste for meg, og som jeg skulle anta at burde være det viktigste også for fagfolk som Dag Coucheron, er at alle får den hjelpen og veiledningen de trenger, og finner løsningen som passer best til sitt liv, og til sine barn.

Nettopp derfor reagerer jeg så sterkt på svartmalingen av medisinering. For er ikke det viktigste å gi oss med ADHD mest mulig livsglede? Å hjelpe oss å finne verktøyene som gir størst sjanse til å mestre de mange utfordringene som følger med ADHD-diagnosen? Det syntes i hvert fall jeg - og jeg syntes det er lavmål å gi foreldre som forsøker å gjøre det beste for barna sine dårlig samvittighet.

Ingen mødre ønsker å gi barna sine medisiner, og ingen leger skriver ut medisiner bare for moro skyld. Det er ikke lett å få diagnosen ADHD, og det er ikke lett å få medisiner. Man går igjennom testperioder og man må jevnlig gå til reevaluering av både medisinering og av diagnosen. Selv har jeg tatt de samme testene fire ganger i løpet av barndommen. Hver gang var jeg fast bestemt på å lure dem, fordi jeg ikke ønsket å ha ADHD og være annerledes enn vennene mine. Hver eneste gang var det jeg som endte opp med å bli lurt.

Jeg har akseptert diagnosen min, akseptert at jeg trenger hjelp - og jeg har akseptert at medisinene kombinert med andre mestringsteknikker har hjulpet meg til å takle meg selv og livet mitt - men selv om jeg har kommet langt, og fått til mye når det kommer til min egen diagnose, så føler jeg et ordentlig stikk i hjertet og en følelse av avmakt når jeg leser kronikker som den til Coucheron. Er jeg avhengig? Hva vil en framtidig kjæreste tro når jeg sier jeg har ADHD? Vil hun tro jeg er dopa?

Det er ingenting som tilsier at vi med ADHD ikke kan bli dyktige leger, advokater og eiendomsmeklere - det er heller ingenting som tilsier at vi ikke kan bli gode psykologer, psykiatrikere og direktører. Det å ha en diagnose i autismespekteret er ikke ensbetydende med å være dum, mindre intelligent eller at man ikke kan komme seg igjennom universitetet - det gjør det bare litt mer krevende.

Som min mor og far sier: «Har man møtt én med ADHD, da har man møtt én med ADHD», vi har muligens mange fellestrekk - men vi er individer og vi er forskjellige. Akkurat som alle andre.

Følg oss på Twitter

Og, bare for å svare på det siste spørsmålet ditt, Coucheron. Jeg egner meg til å skrive.