Aasta Hansteen:

Urovekkende rot
med tall

Hvorfor snakker oljeministeren om heftig avkastning, når tallene viser noe helt annet, spør Andreas Økland.

Kommentar

I Norskehavet, 300 kilometer vest for Bodø, ligger gassfeltet Aasta Hansteen. Feltet var aldri ment å være blant de mest lønnsomme. Da det ble behandlet politisk i 2013, ble feltet omtalt som «et av de mest teknologisk krevende og kostbare prosjektene noensinne». Den forventede samfunnsøkonomiske lønnsomheten ble tallfestet til 11,1 milliarder 2012-kroner.

Den gang la myndigheten til grunn en gasspris på 2,00 kroner per kubikkmeter. Nå svinger den rundt 1,7-1,8 kroner. I Revidert nasjonalbudsjett, som regjeringen la fram forrige måned, er forventningen at prisen vil falle til i underkant av 1,5 neste år, før den skal krype opp mot 1,9 kroner per Sm3 ut på 2020-tallet.

Disse utsiktene fikk SVs Lars Haltbrekken til å stille olje- og energiminister Terje Søviknes det skriftlige spørsmålet: Hvordan er lønnsomheten til Aasta Hansteen med gassprisene regjeringen skisserer i revidert nasjonalbudsjett?

For ei uke siden kom svaret. «På forespørsel fra departementet oppgir operatøren at prosjektet med prisforutsetningene fra [RNB] har en internrente på 6,2 prosent reelt før skatt. (...) investert kapital i Hansteen-feltet forventes å få en god avkastning med dagens framtidsutsikter og de gassprisforutsetninger som ligger i [RNB]», skriver Søviknes i svaret.

Til Dagbladet sier statsråden at «det er fortsatt en heftig avkastning. Hvor som helst ellers du går med kapital, vil du slite med å skaffe deg en sånn avkastning».

Svarene er oppsiktsvekkende. Ikke fordi endringen i lønnsomhet er stor eller uventet.

Men fordi tallet Søviknes har fått oppgitt fra operatøren Equinor er alt annet enn godt, og i hvert fall ikke heftig.

Hvorfor han mener det bør framstilles slik er ikke lett å forstå. At lønnsomheten for feltet ikke var garantert har jo alle vært enige om.

At det heller ikke er første gang han roter med lønnsomhetstall gjør ikke saken bedre.

Hva betyr egentlig en internrente på 6,2 prosent? Internrenta kan best beskrives som feltets årlige snittavkastning. Å få en realavkastning på 6,2 prosent årlig ville selvsagt vært heftig om pengene sto på en trygg sparekonto. Men å investere i gigantiske gassprosjekter i uprøvd farvann er noe helt annet. Risikoen er en helt annen.

Og risiko er helt grunnleggende i vurderingen av hvor tilfredsstillende avkastningen er. Jo mer risiko, jo mer avkastning må man ha igjen, skal investeringen være verdt det. Sammenhengen er en av finansfagets viktigste jernlover.

Til sammenlikning: Forrige uke viste en rapport fra BDO at den årlige snittavkastningen på investert kapital i private barnehager var faktisk heftige 28,3 prosent fra 2007 til 2016, før inflasjon og skatt.

I samme tidsrom var avkastning på Oslo Børs i gjennomsnitt 8,4 prosent.

På tross av høyere risiko enn begge disse, scorer Aasta Hansteen dårligst. Det tyder på en dårlig deal, ikke heftig avkastning. Det er ikke bare i barnehagesektoren man kan stille seg spørsmålet om avkastningsgraden er til det beste for samfunnet.

Hva sier så de nye beregningene om Aasta Hansteen-prosjektets lønnsomhet for samfunnet?

I samfunnsøkonomiske lønnsomhetsberegninger brukes såkalte «diskonteringsrenter», som tar hensyn til at én krone om ett år ikke er like mye verdt som én krone i dag. Diskonteringsrenta skal fange opp kronas alternative verdi, hva den ville kunne kastet av seg investert i det beste sammenliknbare prosjektet.

For prosjekter på norsk sokkel er denne veiledende diskonteringsrenten 7 prosent, altså høyere enn internrenta på 6,2 prosent. I realiteten indikerer det som Søviknes kaller en heftig avkastning, samfunnsøkonomisk ulønnsomhet.

Om Aasta Hansteen ender som en dårlig deal, er det ikke et problem i seg selv. Risiko handler om at noen prosjekter går dårligere enn ventet, og noen bedre. Beregningene illustrerer hva denne risikoen kan bety

Men måten olje- og energiministeren presenterer dealen på er lite tillitvekkende. Fordi det er en åpenbar forskjell mellom hva statsråden hevder og hva tallene viser. Men også fordi trendene tyder på at oljeforvaltningen framover mer og mer vil handle om felt som Aasta Hansteen, hvor lønnsomheten for samfunnet ikke er selvsagt, hvor risikoen er stor, og hvor sjansen for at hva som er riktig beslutning for selskapene og for fellesskapet skiller lag er stor.

Da er statsråden, den øverste ansvarlige for denne forvaltningen, nødt til å styrke både egen og offentlighetens bevissthet om rollen risikoene for overskridelser og fallende priser spiller , og hva den betyr for framtidas lønnsomhet på norsk sokkel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.