Uryddig prosess

Det burde være en selvfølge at myndighetene tok hånd om prosessen rundt alle de offentlige minnesmerkene.

Minnesmerkene: Hovedstyret i Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) har mottatt en henvendelse fra en privat giver som ønsker om å finansiere et tilbud om et minnesmerke til samtlige 56 kommuner i Norge som mistet en eller flere innbyggere under terrorangrepene 22. juli.

Ifølge media skal den anonyme giveren «ha innhentet og vurdert flere forslag, og valgt det som falt hans i smak». Hovedstyret i KS har i begynnelsen av januar formidlet tilbudet til de 56 kommunene etter en utvelgelsesprosess utført av en anonym privatperson.

På bakgrunn av det offentlige forvaltningsansvar som KS representerer, mener Norsk Billedhoggerforening at dette er en uakseptabel framgangsmåte. Norsk Billedhoggerforening har siden 1946 hatt en offentlig anerkjent rolle når det gjelder kunstnerisk utsmykking i det offentlig rom.

Så godt som samtlige av kunstnerne innenfor det tredimensjonale kunstfeltet i Norge er medlem av NBF (også denne kunstneren). Det debatten handler om er ikke en privat giver som tilbyr midler til kunst i det offentlige rom, eller en kunstner som påtar seg en kunstnerisk oppgave.

Her har vi å gjøre med en hendelse uten sidestykke i nyere norsk historie, en tragedie som er et nasjonalt anliggende. Det burde være en selvfølge at myndighetene i slike tilfeller tok hånd om prosessen rundt alle de offentlige minnesmerkene, fra begynnelse til slutt. Ikke bare nasjonalt, men også kommunalt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For eksempel ved å arrangere en konkurranse juryert av en sakkyndig jury, hvor nasjonens kunstnere fikk konkurrere for å markere denne, i høyeste grad, nasjonale hendelse.

Ville det være akseptabelt at en privatperson selv innhentet forslag til en bygning fra flere arkitekter og selv valgte ut den han ville ha, og så fikk oppført bygningen uten noen form for kvalifisert søknad og godkjennelse? I 56 kommuner?

Et offentlig minnesmerke har en like viktig visuell plass i det offentlige rom som arkitektur, og gir ofte omgivelsene en enda større identitetsfølelse og historisk tilknytning. Den norske stat har påtatt seg å finansiere de to nasjonale minnesmerkene for ofrene etter 22. juli-terroren i Oslo og ved Utøya. I denne sammenheng er det opprettet en styringsgruppe. Denne gruppen er bredt sammensatt og vil også å knytte til seg kunstnerisk sakkyndige.

Oslo kommune har nylig foretatt en presisering av det kommunale regelverket for utplassering kunst i det offentlig rom, som nettopp gjelder private gaver til kommunen. Her er det fastslått at all utvelgelse og utplassering av kunst i det offentlig rom må behandles i Kulturetaten og ha en sakkyndig vurdering. Verken publikum eller kunstnerne er tjent med noe annet. Derfor mener vi at det er KS’ manglende ansvarsutøvelse i denne sammenhengen som skal kritiseres, ikke kunstner og giver.