USA - mer enn dop

BERLIN (Dagbladet): Amerikansk kultur og amerikansk film i særdeleshet har det med å få gjennomgå, når godtfolk møtes over vinglassene for å snakke om forflatning og kommers. På en europeisk filmfestival er det bare rett og rimelig at europeisk film står i høysetet, men Hollywood er nå relativt godt representert også her. Av 25 konkurrerende filmer i hovedprogrammet på Berlin-festivalen er ni amerikanskproduserte. Et par av dem gjør et mektig inntrykk.

I går ble franske Bertrand Taverniers «Ça commence aujourd'hui» vist i konkurransen, et sterkt bevegende realistisk drama fra et nordfransk samfunn i sosial oppløsning. Kanskje er det symptomatisk for regissørens syn på USAs illevarslende påvirkning at mange av ungene i filmen har navn som Jimmy, Pamela - ja, til og med Starsky og Hutch - fra en kjent serie. Men iblant både kan og vil USA annet enn å bedøve.

Sant nok er hjerte, smerte, vold og blod behørig representerte ingredienser i flere amerikanske bidrag på høyst sedvanlig vis. To- tre filmer fra «over there» markerer seg likevel med kraft, visjoner og et ønske om å få oss til å tenke. Terrence Malicks første film på 20 år, «Den tynne røde linjen,» er en av dem. Hans nær tre timer lange skildring av et amerikansk kompani i kampen om Guadalcanal i 1942 er et dypt reflekterende drama om krig og moral, der hver enkelt persons indre monologer er blant høydepunktene i et krevende, poetisk filmet verk. Merkelig om Malick ikke blir anerkjent for dette arbeidet.

Vietnamesiskfødte Tony Buis «Three Seasons» er nok et samtaleemne, riktignok en film fra Vietnam, men amerikansk finansiert - et dristig prosjekt for drevne forretningsmenn med sans for publikumstall og frykt for å støte. Bui ber oss se med nye øyne på et land med en opprivende fortid; stillferdig, personlig og uten snev av frieri. Også Alan Rudolphs «Breakfast of Champions,» basert på Kurt Vonneguts roman, er et amerikansk bidrag utenom den slagne landevei - et satirisk angrep på hjemlandets forbrukerkultur.

Flere europeiske regissører ser på fortid eller nåtid med skarpe blikk, i Tyskland eller Tyrkia. De formidler selvsagt sitt stoff annerledes enn kolleger i USA. Men ikke alltid er det på sin plass å spy av amerikanere. Enkelte kan meget godt.