USA: Hvor går universitetene?

«Kritikere advarer mot en utvikling hvor store selskaper ikke bare sponser stadig mer forskning, men også dikterer betingelsene den skal foregå under.»

USA er et viktig modelland i norsk universitetsdebatt. I motsetning til hos oss har USA i det siste tiåret hatt en debatt om forholdet mellom universiteter og penger. Kritikere advarer mot en utvikling hvor store selskaper ikke bare sponser stadig mer forskning, men også dikterer betingelsene den skal foregå under. I tillegg utvikler universitetene seg i retning av selv å bli profittsøkende selskaper.

Til grunn for kritikken ligger den oppfatning at universitetet har hatt og bør ha som sin forpliktelse å utvikle og forvalte kunnskap på vegne av hele fellesskapet, ikke bare spesielle interesser. Universitetene, sier kritikerne, tjener samfunnet best når de opprettholder sin selvstendighet, og unngår å bli instrumenter for slike partikulære interesser. Mens staten tidligere hadde tendenser til å «kolonisere» universitetene, frykter de nå at næringslivet er i ferd med å gjøre det grundigere og mer ubemerket.

Debatten om kommersialisering av universitetene favner vidt. Her kan vi bare berøre litt av litteraturen om det som ofte omtales som det akademisk-industrielle kompleks.

En del av bildet er forskningsavtaler mellom universiteter og store selskaper. For eksempel sluttet i 1990-årene Dana-Farber-instituttet ved Harvard avtale med det daværende Sandoz, en sveitsiskbasert multinasjonal gigant innenfor bioteknologi. I 1998 inngikk College of Natural Resources i Berkeley en lignende avtale med Sandoz' etterfølger, Novartis. Forskningsstedene mottok gaver til forskning (henholdsvis 100 og 25 millioner dollar). Til gjengjeld fikk selskapet rett til å utnytte resultatene, også når finansieringen var føderale midler. Alle som fikk midler under avtalene, måtte gå med på dette. I Berkeley fikk selskapet dessuten to av fem plasser i instituttets forskningskomité.

Slike eksempler er mange. Pengegaver fra store selskaper er i sterk vekst, der bidragene fra sentrale og delstatlige myndigheter har stagnert eller gått tilbake. Finansiering fra private selskaper er ikke nytt, men det er nytt at det i stor og økende grad stilles krav om umiddelbare gjenytelser. Her påpeker kritikerne kontrasten til tidligere tiders gaver fra industrialister av typen John D. Rockefeller. De ventet samfunnsnytte i vid forstand, og mente stort sett at akademia selv best kunne avgjøre hvordan pengene skulle brukes.

Universitetene blir også i økende grad selv økonomiske aktører. Bayh-Dole Act av 1980 åpnet for at universitetene kunne patentere resultatene av forskning finansiert ved føderale midler. Hensikten var å bidra mer til innovasjon i næringslivet. Tidligere ble patentering ansett for å være i strid med forpliktelsen til å gjøre kunnskapen fritt tilgjengelig for alle. I dag har nesten alle forskningsuniversiteter sitt Office of Technology Licensing. Stanford alene tjente i 1999 61 millioner dollar på virksomheten. Mange universiteter fører en aggressiv politikk for å sikre sin fortjeneste, blant annet ved opprivende rettssaker mot egne ansatte om eiendomsretten til kunnskap. Jakten på eksterne midler påfører universitetene indre problemer. Da Novartis-avtalen ble inngått i Berkeley, mente 6 av 10 forskere ved de berørte avdelingene at den frie utvekslingen av ideer og kunnskap ville rammes. En som valgte å stå utenfor avtalen, sa: «Nå vet jeg at alt jeg sier til disse folkene, kan bli gitt videre til Novartis. Så jeg kan ikke snakke med dem lenger.» Hemmelighold utvikles. Forskere forplikter seg stadig mer til å holde metoder og forskningsresultater hemmelige i en viss periode, og varigheten tøyes stadig.

Litteraturen viser også hvordan universitetsansatte får økonomiske interesser som kan true integriteten. For eksempel sitter mange universitetsledere i store selskapers styrer, og mottar honorarer på flere hundre tusen dollar (professorlønn ved ledende universiteter ligger i området 100000- 140000 dollar).

Publisering i fagtidsskrifter kan miste troverdighet. Professor Sheldon Krimsky gjorde en studie av 789 artikler fra 1992 i ledende tidsskrifter innenfor området biologi og genetikk. I 34 prosent av tilfellene fant han at forfatteren hadde økonomiske interesser i den forskningen som ble presentert, uten at leserne fikk vite dette. Et eksempel viser at da The New England Journal of Medicine offentliggjorde en studie som pekte på at en mye brukt slankepille kunne forårsake dødsfall, sto i samme nummer en kommentar fra to universitetsforskere som bagatelliserte helsefaren. Det ble ikke nevnt at begge hadde hatt betalte oppdrag fra produsenter og distributører. Et år senere måtte pillen likevel trekkes fra markedet.

Kommersiell orientering påvirker universitetenes prioritering. Humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag nedprioriteres. Et universitet i Virginia fikk økt sin bevilgning med 25 millioner dollar i året for å bli mer serviceorientert overfor delstatens høyteknologiske industri. Til gjengjeld forsvant programmene i klassiske fag, tysk og russisk, og flere institutter innenfor humaniora ble nedlagt. Også realfag som ikke så lett kan gi fortjeneste, rammes. Flere steder gjelder det matematikk. Molekylærbiologi og genteknologi prioriteres opp. De delene av biologien som legger vekt på en økologisk tilnærming, dimensjoneres ned. «Du kan ikke ta patent på naturlige organismer og økologisk forståelse,» sier Andy Gutierrez ved Berkeley. Men økologisk forskning sparer California og den større verden for milliarder av dollar i året, påpeker han. Et prosjekt han deltok i, bidro til å stoppe en pest som truet kassava-avlingen i Vest-Afrika, og dermed den grunnleggende matforsyningen for 200 millioner mennesker.

Kritikerne er ikke optimistiske; de frykter at utviklingen allerede har gjort forsvar vanskelig. Jo mer forskerne inngår i et akademisk-industrielt kompleks eller identifiserer seg med spesielle interesser utenfor universitetet - økonomiske, etniske, profesjonelle eller politiske - jo mindre blir de i stand til å opptre solidarisk med hverandre. De inngår i hver sine nettverk av grupper innenfor og utenfor universitetet, knyttet sammen i et instrumentelt fellesskap.

Kritikerne tror ikke at universitetenes ledelse vil kunne forsvare selvstendigheten - til det har CEO (Corporate Executive Officer) for sterkt overtatt som modell for akademiske toppledere. Professor David Hollinger, som nettopp gjestet Universitetet i Oslo, og som selv har hatt ledende posisjoner ved Berkeley, anklager lederskapet for å fokusere for sterkt på universitetenes økonomiske bidrag til samfunnet og innsnevre hva som bør være deres samfunnsansvar. Men han påpeker også at humanisters kunnskapsløshet om de vilkårene naturvitenskapene arbeider under, hindrer et felles grunnlag for forsvar av universitetene. Likevel har viktige områder blitt forsvart. For eksempel ansettelser basert på disiplinær, faglig bedømmelse og i det store og hele fagmiljøenes kontroll med hvordan undervisningen legges opp. Kritikernes beskrivelse skal heller ikke ramme universitetene som helhet. På mange områder hevder amerikanske universitetsmiljøer sin akademiske integritet og selvstendighet.

Mye er selvsagt annerledes hos oss. Men hva som skjer med amerikanske universiteter, vil påvirke vår situasjon. Dessuten er det mange paralleller. Eksempelvis har også hos oss myndigheter og næringsliv krevd en mer kommersialisert forskning. På visse måter kan norske universiteter kanskje være mer sårbare. Amerikanske universiteter er mange, og en del av dem har store egne midler som kan bidra til å skjerme dem, noe vi ikke har. Det kan være god grunn til å ta den kritikken og ettertanken som nå melder seg i amerikansk debatt, alvorlig. Spørsmålet er kanskje delvis hva vi alt gjør, men mer hvilke prosesser vi kan være i ferd med å sette i gang. Det vil ikke nødvendigvis være samsvar mellom intensjoner og resultat. Heller ikke med Bayh-Dole Act var hensikten å begrense den akademiske frihet, å påføre universitetene indre strid, eller å svekke troverdigheten til akademiske publikasjoner.