Bildene utenfor ambassaden i Bagdad har satt en støkk i mange. Inne i den topp beskyttede såkalte grønne sonen i Iraks hovedstad prøvde flere hundre demonstranter å ta seg inn i amerikanernes diplomatiske hovedkvarter to dager på rad. Det mest bekymringsfulle, ikke minst for president Donald Trump, var at dette trolig skjedde med iransk støtte. Og demonstrantenes kamprop var ikke ukjent for en amerikansk president: «Død over Amerika».
Nå klarte ikke demonstrantene å komme seg inn i selve ambassadeområdet, men for å komme inn i den grønne sonen må de ha hatt hjelp av irakiske soldater som vokter inngangene. Det bekymrer kanskje Trump like mye.
Det er sterk uro i Bagdad nå, og trolig vil situasjonen eskalere ytterligere når USA sender 750 nye soldater til Bagdad. En slik troppeforsterkning pleier vanligvis ikke å være fredsbringende.
Det var det amerikanske flyangrepet søndag mot styrker tilhørende den iranskstøttede Kataib Hizbollah-militsen (Guds partis brigader) som utløste ambassadestormingen. 27 militssoldater ble drept og over femti skadd. Amerikanerne sa at dette var en gjengjeldelsesaksjon mot et rakettangrep nær Kirkuk i Nord-Irak søndag, der en amerikansk sivil kontraktør ble drept.
Det hører med til historien at Kataib Hizbollah ikke har tatt på seg ansvaret for angrepet i Kirkuk.
Den iranskstøttede militsen har siden 2014 vært med i paraplyorganisasjonen PMF, Folkets mobiliseringsstyrker (Hashd al-Shaabi), som har fått både våpen og militær opplæring fra Iran. Disse har i en rekke tilfeller vært spydspissen i kampen mot IS, og har dermed på en måte vært alliert med USA. Men PMF-krigere slåss også i Syria, men da sammen med soldater fra president Bashar Assads militære styrker, USAs fiender.
Det er PMF-folk som har stått bak angrepene mot USA-ambassaden, og sjøl om de fleste etter oppfordring fra sine ledere trakk seg tilbake i går ettermiddag, er faren på langt nær over. De fleste eksperter har spådd at det før eller seinere vil oppstå en alvorlig konfrontasjon mellom USA og PMF, og dermed også indirekte med Iran. Nå har det altså skjedd. Men hva så med den føderale irakiske regjeringen?
Sjiaene er den største folkegruppen i Irak, og det er også sjiaene som har hatt hovedtyngden av makta siden sunnimuslimen Saddam Husseins fall i 2003. Irak har måttet balansere mellom støtte til sjiastyret i Iran og til USA. Iranerne har sett på Irak som sin interessesfære, men det går selvfølgelig ikke i hop med amerikanernes målsetting om å holde presteskapet i Teheran unna Bagdad-regjeringens innflytelse.
Irakiske myndigheter er nødt til å ta hensyn til Iran, men flertallet av irakerne er ikke interessert i å bli noe lydrike. Det gjelder også sjiamuslimene, sjøl om sterke krefter blant dem er proiranske. Det er lett bare å fokusere på religion i en slik situasjon. Det gjorde USAs daværende president George H.W. Bush under Golfkrigen i 1991, da han blant annet etter råd fra proisraelske medarbeidere bestemte seg for ikke å la amerikanske soldater fortsette sin invasjon i Irak mot Bagdad, der diktatoren Saddam Hussein satt og tvinnet tommeltotter. Sjiamuslimene i sør hadde gjort opprør mot Saddam og håpet på amerikansk støtte. Men Bush hørte på sine rådgivere og trodde at sjiaene automatisk ville gå i allianse med sine trosbrødre i Iran og si takk og farvel til USA når Saddam var falt.
Hadde president Bush lest sin historie, ville han ha visst at sjiaene i Sør-Irak kjempet innbitt sammen med resten av Saddam Husseins hær mot iranerne i krigen som varte fra 1980 til 1988. For irakiske sjiaer er arabere, mens iranske sjiaer stort sett er persere. Det har vært et skisma mellom arabere og persere helt siden slaget ved Qadisiyyah i år 636 da det store persiske sassanide-riket ble slukt av fremadstormende soldater fra den muslimske hæren til profeten Mohammeds etterfølgere.
De siste måneders store demonstrasjoner i Irak har ikke bare vært rettet mot landets sterkt svekkede regjering, men også i en rekke tilfeller mot Iran. Det bekymrer selvfølgelig myndighetene i Teheran. Det er også verdt å merke seg at aksjonistene som angrep USAs ambassade i nyttårshelga, ikke har støtte blant den harde kjernen av irakiske demonstranter som har sitt hovedkvarter på Tahrir-plassen i Bagdad. De ønsker ikkevoldelige protester, og de vil også ha et Irak uavhengig av både Iran og USA.
Det får de neppe slik situasjonen er i dag. Mange frykter at Irak kan bli episenteret i en krig mellom USA og Iran. Det er en bekymring det er all grunn til å ta på alvor.
