USA i Midtøsten

Midtøsten er den eneste delen av verden der det amerikanske politiske systemet ikke kan handle rasjonelt - på grunn av den urokkelige støtten til Israel, skriver Tariq Ali, som holder foredrag i Oslo i dag.

Les også kronikken: Amerikansk støtte til Israel

LIKE FØR KRIGEN i Irak hevdet en populær doktrine om internasjonale relasjoner at verden, tross alt, gikk inn i en ny epoke med lovende kosmopolitisme, der statssuverenitet ville bli begrenset av en samlet og om nødvendig væpnet besluttsomhet fra en fredelig forening av demokratiske nasjoner. Historisk sett er den nye doktrinen en radikalisering av den angloamerikanske tradisjonen som har betraktet seg som en opprettholder av liberal internasjonalisme, basert på visjoner om én enkelt menneskerase fredelig forent av frihandel og felles rettslige normer, ledet av stater som skiltet med borgerrettigheter og representative institusjoner.

En slik liberal internasjonalisme hadde som mål å skape en global orden som kunne håndheve en kodeks for samhandling mellom stater. Når ideologene som sto bak denne internasjonalismen - hovedsakelig forskere på internasjonale relasjoner på universiteter i engelsktalende land eller ansatte i FNs sekretariat eller NATO - ble spurt hva de syntes om USAs asymmetriske hegemoni, sukket de enten oppgitt eller antydet at spørsmålsstilleren var inngrodd i forrige århundre.

ETTER DEN FØRSTE golfkrigen og krigene på Balkan, begynte det nye post-kald-krig-systemet å utkrystallisere seg i en rigid strategisk doktrine som sidestilte frie markeder (nyliberale økonomier) med valg og menneskerettigheter. Den eneste virkelige innovasjonen i den nye strategien var et kraftig angrep på forestillingen om nasjonal suverenitet, som ble beskyldt for å være utdatert i den vidunderlige nye verden av fiberoptikk og Starbucks.

Opprettelsen av en privatisert økonomi og et forretningsoligarki var avgjørende for overgangen til demokrati. Der demokratiet ikke tilfredsstilte disse høye kravene (som i Venezuela, Bolivia og Ecuador), var det «ikke demokrati».

Okkupasjonen av Irak har forvist alle disse nye koloniteoriene midlertidig til fryseboksen. Når en krig først virkelig mislykkes og argumentene som ble brukt til å rettferdiggjøre krigen, viser seg å være løgner, blir nemlig det å insistere på at et «demokratisk» Irak er synlig i horisonten og at «vi må holde stø kurs», helt og holdent en fantasi. Under gjenkoloniseringen av Irak har vi vært vitne til de gamle koloniprosessene.

Motstanden begynte innen to uker var gått, og okkupasjonsstyrken satte i verk en systematisk politikk for å gjøre det som var mulig for å forhindre enhver sammenslutning av de viktigste politiske gruppene i landet. Balkaniseringen av Irak er nå i gang. Tilbaketrekkingen av den britiske kolonimakten på 1900-tallet var kjennetegnet av et forsøk på å dele og splitte befolkninger og land, vanligvis basert på religion (Sentral-Afrika, India, Irland og Kypros). Vil de lykkes i Irak, og hva må gjøres i så fall?

I USA BLE en gruppe eldre utenrikspolitikere sammenkallet for å utarbeide en rapport. Rapporten innrømmet det hele verden allerede visste: Okkupasjonen er en katastrofe, og situasjonen blir mer infernalsk for hver dag. Etter at amerikanerne stemte i overensstemmelse med denne kjennsgjerningen i kongressvalgene, ofret Det hvite hus Pentagons krigsherre, Donald Rumsfeld.

PROTESTERTE: Forfatteren, journalisten og filmskaperen Tariq Ali deltar i en protest i London mot Israels angrep på Libanon i juli i fjor. Foto: AFP/SCANPIX
PROTESTERTE: Forfatteren, journalisten og filmskaperen Tariq Ali deltar i en protest i London mot Israels angrep på Libanon i juli i fjor. Foto: AFP/SCANPIX Vis mer

De eldre herrene i Washington skjønner imidlertid omfanget av katastrofen. De beskriver sterke symptomer, men foreskriver svake og patetiske medisiner: «Vi er enige i målet med USAs politikk i Irak, slik det er uttalt av presidenten: Et Irak som kan regjere seg selv, opprettholde seg selv og forsvare seg». Andre steder anbefaler de en avtale med Teheran og Damaskus for å bevare stabiliteten etter tilbaketrekkingen, noe som antyder at Bagdad aldri kan bli selvstendig igjen. Det ble overlatt til en militær realist, generalløytnant William Odom, å kreve en fullstendig tilbaketrekking i de neste månedene, et syn som ble støttet av irakere (sjia- og sunnimuslimske) i flere meningsmålinger. Okkupasjonen, opplyser Kofi Annan oss, har skapt en mye verre situasjon enn under Saddam.

HVOR ANNERLEDES var det ikke i de berusende dagene som fulgte beleiringen av Bagdad. To synspunkter oppsto i de seirendes leir. Pentagon ønsket en rask overenskomst med Saddams generaler for å etablere et nytt regime, slik at USA og hjelpetroppene kunne trekke seg tilbake til baser i Nord-Irak og Kuwait for å kontrollere utfallet. Utenriksdepartementet og medhjelperne i Downing Street ønsket den hensynsløse bruken av «hard makt» og en lang okkupasjon for å etablere et nytt Irak som en modell av USAs «myke makt» for hele regionen.

Dette var aldri en seriøs valgmulighet. Det er USAs uforbeholdne støtte til Israel som utelukker enhver mulighet for myk makt i Irak eller andre steder. Å bruke Fatah til å fremme sivil konflikt i Palestina vil sannsynligvis ikke gjøre forholdene bedre. Selv de mest proamerikanske arabiske regimene i området - Saudi-Arabia, Egypt, Jordan og statene ved Persiabukta, som lyder USAs befalinger - tillater hatske fordømmelser av vestlig politikk i media for å holde sine egne innbyggere i sjakk.

INGEN AV SCENARIENE som skisseres i Washington, heller ikke demokratenes, ser for seg en fullstendig amerikansk tilbaketrekking. Det er et nederlag som er for uutholdelig til å overveie, men krigen er allerede tapt, i tillegg til en halv million irakiske liv. Å forsøke å utsette nederlaget (som i Vietnam) ved å sende inn et hav av tropper, vil sannsynligvis ikke fungere.

Årsakene til dette er enkle. Midtøsten er den eneste delen av verden der det amerikanske politiske systemet, i sin nåværende utforming, ikke kan handle rasjonelt fordi det finnes et irrasjonelt element i kjernen av det politiske apparatet. Dette elementet er den urokkelige og uforbeholdne støtten til Israel. Israel, som allment betraktes i Midtøsten som en rovstat som aldri kunne nytt godt av førti år med straffrihet uten de store tilførslene av amerikanske våpen og penger og den uforbeholdne amerikanske støtten i FN, er gjenstand for folkelig hat for sin ekspropriasjon og forfølgelse av palestinerne.

Som en logisk forlengelse av dette, blir også USA avskydd. Med amerikansk makt som ståsted, kan vi si at en palestinsk stat som var mer enn en bantustan, rasjonelt sett ikke utgjøre noen trussel overhodet. Denne staten kunne blitt opprettet når som helst i løpet av de siste femti årene kun ved å holde tilbake strømmen av dollar, våpen og vetoer til Israel.

Grunnen til at dette ikke har skjedd er helt åpenbar. Den ligger i grepet den mektige israelske lobbyen har på det amerikanske politiske systemet og media. Fram til nylig, og selv da bare i det spe, kunne dette ikke engang nevnes på en vanlig diskusjonsarena. Det er et tabu, som i likhet med alle andre slike fortrengninger, sprøytet inn en ytterligere stor dose irrasjonalitet i utarbeidelsen av amerikansk politikk i regionen.

FRAMSTØTET I IRAK må ses i denne ustabile konteksten. De israelske maktinstitusjonene, og deres forlengede arm i USA, var naturligvis en pådriver for angrepet. Dette i seg selv har imidlertid trolig ikke vært mer enn en medvirkende faktor til offensiven mot Bagdad (hadde Israel vært mot krigen, kunne vi imidlertid vært ganske sikre på at den ikke hadde skjedd).

Konsekvensene av okkupasjonen har vært en destabilisering av hele regionen og, nå nylig, en framprovosering av en konfrontasjon med Iran. Jeg tror likevel at en krig mot Iran verken er mulig eller tilsiktet, men amerikansk politikk i Irak driver Iran i retning av å bli den ledende politiske makten i regionen, noe som truer stabiliteten i Saudi-Arabia og landene ved Persiabukta. Ytterligere maktbruk kan bare gjøre situasjonen verre.