FÅR OPPMERKSOMHET. En voksende Bernie Sanders-kampanje opplevde mer eller mindre stillhet fra media før jul. Han hadde 1/6 av tv-tiden til Hillary Clinton (til venstre), og enda mindre sammenligna med Donald Trump (til høyre), skriver artikkelforfatteren.Foto: AFP / NTB Scanpix
FÅR OPPMERKSOMHET. En voksende Bernie Sanders-kampanje opplevde mer eller mindre stillhet fra media før jul. Han hadde 1/6 av tv-tiden til Hillary Clinton (til venstre), og enda mindre sammenligna med Donald Trump (til høyre), skriver artikkelforfatteren.Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

USA — et demokrati i forfall

Allerede i samfunnsfag på ungdomsskolen bør elevene ha forstått hvor elendig det amerikanske valgsystemet er.

Meninger

Vi er mange som har fulgt årets amerikanske primærvalg tett. Rike Bush, gale Trump, søvnige Carson, berømte Clinton og radikale Sanders har gjort valgkampen mer underholdende enn noen kunne ane. Så flott med et levende demokrati som kan engasjere så mange, tenker sikkert noen. Sannheten er at USA knapt er demokratisk.

Det er ikke noe nytt at USA som demokrati har utfordringer. Men valget i 2016 har gjort det klarere enn noen gang. Selve valgsystemet har store utfordringer. De demokratiske verdiene mangler dessuten blant både etablerte i Demokratene, og ikke minst i amerikansk media. Utenifra kan det høres ut som konspirasjonstenkning. For oss som følger valget tett er problemene klinkende klare.

Denne artikkelen blir publisert i samarbeid med Manifest tidsskrift.

Første gangen jeg registrerte mangler ved demokratiet over dammen, var da Al Gore i 2000 tapte valget mot George W. Bush. Florida var den ekstra tyngden på den republikanske vektskålen. I delstaten var det nesten seks millioner som stemte, og Bush vant med en margin på 537 velgere. Det ble krevd omtelling av stemmene, men en høyesterett med flertall av republikanske dommere sto i veien. Dessuten haglet anklagene rundt valget. Blant annet at titusenvis av afroamerikanere skal ha blitt fratatt stemmeretten grunnløst i forkant av valget. Bush ble president.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Neste gang jeg fikk hakeslepp av demokratiet USA var under Occupy-demonstrasjonene i 2012. En ting var de store mediehusene som lot være å dekke de store demonstrasjonsdagene hvor hundretusenvis deltok over hele USA. En annen ting var hvordan pressa som møtte ble behandlet av politiet. Historiene om at fotografer og journalister både ble hindret fra å følge demonstrasjoner og arrestert, er mange. Uten at Obama på noe tidspunkt grep inn. Slikt forventer man av diktaturer, ikke av USA.

Leder i Demokratene, Debbie Wasserman Schultz, får mye fortjent motbør om dagen. Det begynte med at hun bestemte at man i løpet av primærvalget kun skulle avholde seks debatter. I 2007/2008 var det hele 26 debatter. Samtidig erklærte hun at alle debattene skulle arrangeres i samarbeid med partiet, og strupet dermed muligheten for flere debatter. Hva mente kandidatene? Utfordrerne Martin O?Malley og Bernie Sanders var i furore. Hillary Clinton derimot, var storfornøyd.

Årsak til disse ulike reaksjonene? Lite fuzz rundt valgkampen ville garantere seier til den mest profilerte kandidaten, Clinton. Men få debatter var ikke nok til å stoppe Sanders. Og når han i slutten av januar ledet målingene i New Hampshire med klar margin fikk pipa en annen lyd. Plutselig var det Clinton som krevde ny debatt. En enkelt debatt, og den skulle arrangeres før New Hampshire. Sanders svarte med å kreve tre debatter til, og samtidig sikre at O?Malley fikk lov til å delta i alle. Schultz bøyde av og godtok kravet.

I alle primærvalg er Iowa første staten ut. Mens de fleste statene har vanlige valg, har Iowa såkalte caucus-møter. Disse blir arrangert i forskjellige valgdistrikt i staten, hvor man på møtene fordeler delegater som tilslutt skal velge delegater på delstatsnivå. Forvirrende. En nøkkel gjør at distriktene får delegater i henhold til forventet oppmøte. Ikke basert på faktisk oppmøte. I årets valg møtte det opp store mengder unge i byene, mens oppmøte var som vanlig i distriktene. Det gjorde at stemmene i distriktene fikk mer verdi.

Sånt kan skje. Etter alt å dømme så hadde Sanders flertall av stemmene. Men han endte med å få 0,2 prosentpoeng færre delstatsdelegater enn Clinton. Dermed ble hun erklært vinner av staten. Men vant hun egentlig flertallet? Det får vi aldri vite. Ledelsen i Demokratene i Iowa står nemlig på sitt, og sier at stemmetallene ikke vil bli offentliggjort. Det er nemlig en tradisjon i delstaten at dette hemmeligholdes. Litt av en tradisjon.

En annen alvorlig vurdering Demokratene har gjort i årets primærvalg, er å nedprioritere registreringen av nye velgere. Tidligere har dette vært svært viktig, både for å få flere til å føle forpliktelse til å stemme i selve presidentvalget, men også fordi kontaktinformasjonen deres er viktig for mobilisering i valgkampen. Nå meldes det om at antall kontorer er gått ned, og oppsøkende virksomhet er nedprioritert. Hvorfor? Det må vi gjette oss fram til.

Den anerkjente journalisten Shaun King mer enn antyder at det handler om å få valgt Clinton. Unge velgere stemmer med klar margin på Sanders, og jo færre unge som har stemmerett, desto vanskeligere blir jobben for underdogen fra Vermont.

Under Demokratenes primærvalgkamp kommer ofte diskusjonen om superdelegatenes rolle opp. I realiteten er de ikke lengre et så demokratisk problem, da de i 2016 ikke vil vippe et flertall i en annen retning enn det velgerne ønsker. Men superdelegatene er likevel et indirekte demokratisk problem. De brukes nemlig effektivt i kampanjer for å si at etablerte kandidater uunngåelig vil vinne, i år mer enn noensinne. Og media er helt med på notene.

Alle de store tv-stasjonene viser de bundne landsmøtedelegatene og superdelegatene sammen når de viser hvordan kandidatene ligger an. Og nesten alltid sier de at Sanders har en umulig jobb nettopp på grunn av superdelegatene.

Å heie på en presidentkandidat som angriper etablissementet er en tøff affære for sarte sjeler. For makan til frustrasjon det skaper. Amerikanske medier er langt fra frie. Seks selskaper eier 90 prosent av amerikansk media. Tror du de ønsker å gi oppmerksomhet til en kandidat som ønsker å ta tak i problemene rundt eierkonsentrasjonen av media?

En voksende Sanders-kampanje opplevde mer eller mindre stillhet fra media før jul. Han hadde 1/6 av tv-tiden til Clinton, og enda mindre sammenligna med Trump. Etter de få tv-debattene som ble avholdt, konkluderte en samlet medieverden igjen og igjen med at Clinton vant. Selv om ikke en eneste nettavstemning gav Clinton seieren. Ifølge seerne vant Sanders alle, med god margin.

Først da han endte likt med Clinton i Iowa og vant klart i New Hampshire, tvang det seg fram et større og mer positivt mediefokus. Men det skulle ikke vare lenge.

Uka etter oppnådde Sanders et overraskende bra resultat. Han vant 47 prosent av stemmene i Nevada, en stat som demografisk var til Clintons fordel. Enkeltmålinger få dager før hadde vist muligheter for seier, noe pressen benyttet til å ta fra Sanders momentumet. To dager senere, i forkant av primærvalget i South Carolina, holdt Sanders pressekonferanse for å framheve forskjellene mellom seg og Clinton. Det såkalt progressive motstykket til Fox, MSNBC dekket pressekonferansen fra starten av. Men etter få minutter avbrøt de den, da programlederen sa «dette er mer som en tale enn en pressekonferanse, så vi avbryter her». I stedet intervjuet de en i staben til republikaneren Ted Cruz.

Litt etter gikk de tilbake til studio hvor en afroamerikansk Clinton-tilhenger fikk fritt spillerom til å kritisere Sanders — dagen før primærvalget i en stat hvor kandidatene slåss om de afroamerikanske stemmene. MSNBC sender stort sett alt av Trumps pressekonferanser, som verken er taler eller pressekonferanser, men sirkus.

MSNCB er altså tv-kanalen som selger seg som de progressives Fox. Men sannheten er en annen. Dekningen av årets valg er et eksempel på det. Måten de fremtredende personlighetene Cenk Uygur, Ed Schulz og Melissa Harris-Perry har forlatt tv-stasjonen på, er et annet. Alle tre har blitt omplassert og tatt av tv-skjermen på tross av gode seertall. Alle er progressive stemmer i et klima som ellers er svært så kjølig.

Spesielt historien til Schulz er interessant. Som eneste tv-vert på kabel har han brukt mye tid på å kritisere frihandelsavtalen Trans-Pacific Partnership (TPP). I april 2015 gikk han i strupen på Obama i den forbindelse. Problemet er bare at eieren til MSNBC, Comcast, er sterke tilhengere av TPP. Mens flertallet av den amerikanske kongressen ikke fikk tilgang på informasjon om forhandlingene rundt TPP, ble Comcast konsultert. To måneder etter angrepet på Obama måtte Schulz på jobbjakt. I dag kan han si hva han selv mener på russiskeide RT.

Den utfordrende programlederen Chris Matthews på MSNBC gjør på sin side som han vil. Han spiller softball i intervjuer med Hillary, mens han skriker i munnen på Sanders så du ikke hører hva senatoren fra Vermont sier. Tilfeldigvis støtter Clintons donorer Matthews kone i hennes kamp for å bli kongressmedlem. Verden er liten. I hvert fall i etablissementet. Og er du endel av eliten, da beholder du jobben.

Uygur har forøvrig bygd opp youtube-fenomenet The Young Turks, som nå er verdens største online aktualitetsprogram og en viktig stemme for unge i det amerikanske medielandskapet. Her er hva de mener om at Harris-Perry forlot MSNBC-skuta.

Comcast er et enormt selskap, som også eier tv-stasjonene NBC og CNBC. Og selvfølgelig støtter de også Clintons presidentkampanje økonomisk. Det samme gjør eieren av CNN, Time Warner.

Mens Rachel Maddow åpent støtta Obama i 2008, er det altså ingen progressive stemmer på kabel-tv som støtter Sanders. Og det er få som dekker kandidatene nøytralt. Du må rett og slett ty til internett for å finne alternative stemmer. For amerikansk tv er styrt av de som har mye, og dermed mye å miste.

Allerede i samfunnsfag på ungdomsskolen bør elevene ha forstått hvor elendig det amerikanske valgsystemet er. Winner takes it all i hver enkelt stat. Topartisystem som kveler alternative stemmer. Men enda mer alvorlig, de fleste statene er ubetydelige i valgkampen. Spør du en progressiv fra Texas hva hun skal stemme, er svaret «it doesn't matter». For de aller fleste statene har enten klart flertall for demokratene eller klart flertall for republikanerne. Derfor drives det heller ikke stort til valgkamp i de statene.

Det er kun de såkalte lilla statene, eller swing states, som har betydning. Det er stater som kan vippe fra valg til valg. Den største og viktigste er Florida. Med andre ord bryr ingen seg om alvorlige saker i stater med klare preferanser, mens saker som angår de lilla statene er svært viktige.

Dessverre har valgsystemet vært slik lenge. Og Sanders får sannsynligvis ikke flertall for «the alternative vote», et system som gjør det lettere for flere kandidater å delta i valg, med det første. Men det som er langt verre, er hvordan republikanerne de siste årene har drevet med såkalt gerrymandering. For å sikre seg gode kongressvalg i framtida har de begynt å styre valgresultatene med å endre grensene i valgdistrikt til egen fordel. Er det ett distrikt med klar tendens til å stemme på republikanerne, og ett som lener seg litt mot demokratene, kan de endre grensen slik at republikanerne vinner med margin i begge distrikt.

Dette har de gjort så vellykka at Demokratenes 1,2 prosentpoengs seiersmargin i kongressvalget i 2012 var langt fra nok til å vinne et flertall i representantenes hus. Det fikk likevel republikanerne med 53,8 av representantene. Et alvorlig angrep på det amerikanske demokratiet.

Republikanerne kjemper en tapt kamp mot demografien. I framtida vil befolkningsutviklingen sikre Demokratene flertall i ethvert valg med dagens partier. Men allerede i dag har de demografien mot seg.

Heldigvis for republikanerne er seks millioner straffedømte fratatt stemmeretten. Klart flertall er afroamerikanere og latinos. Det er en viktig grunn til at republikanerne fremdeles kan vinne valg. Her kan du se hvilke stater det gjelder og omfang. Nok et alvorlig brudd på viktige demokratiske prinsipper.

Det har alltid vært mye penger i amerikansk valgkamp, men tidligere har de kommet med politiske reguleringer for å hindre for stor påvirkning fra privat næringsliv og fagforeninger. Det likte ikke Koch-familien, en av de rikeste i USA. Gjennom sin organisasjon Political Action Comitee (PAC) tok de opp saken for høyesterett. Og høyesterett erklærte med fem mot fire stemmer at reguleringene var et brudd på grunnloven. Dommen er kjent som Citizens United, og gjør det fritt fram for privat næringsliv å støtte sine kandidater gjennom såkalte super-PACs.

Ved årets primærvalg sikret Jeb Bush seg tidlig økonomisk. Gjennom super-PACen «Right to rise» samlet han inn utrolige 118 millioner dollar. Tilsammen samlet han inn 150 millioner. Likevel ble lillebror Bush sin valgkamp ble en fadese. I Iowa brukte han 5000 dollar per stemme(!!). Nå er han ute av racet.

Clinton mottar også enorme summer fra slike grupper. Ved årets presidentvalg er det kun to kandidater som tar til motmæle mot galskapen. Sanders og Trump. Clinton er selv motstander av Citizens United, men benytter seg likevel av super-PACs i stort omfang. Sanders finansierer kampanjen sin basert på små donasjoner fra enkeltpersoner, mens Trump hovedsakelig bruker sine egne penger. Trump og Sanders er begge uavhengige kandidater, med vidt forskjellige perspektiv.

For Sanders er kampen mot Citizens United og å få penger ut av politikken en av de viktigste. Men verken media eller motkandidaten ønsker å vie temaet stor plass, og medieselskapene ser dollartegn når reklameinntektene renner inn.

Om loven mot ubegrenset støtte fra næringslivet ikke fantes, hadde Sanders overkjørt Clinton. Han har fått rundt fem ganger så mange donasjoner, men Super-PACsene gir Clinton mulighet til å konkurrere.

USA er et demokrati i krise på mange nivå. Establissementet rigger systemet til egen fordel. På bekostning av medias rolle som informasjonsspreder, og på bekostning av prinsippet om en person en stemme.

Den amerikanske pressen er eid av noen få gigantiske selskaper. Når de en sjelden gang følger protester på nært hold, bryter politiet inn og hindrer «den frie pressa». Det er uendelig med paradokser når man diskuterer demokratiet USA, men frihetskjemperne i establissementet har ikke vært interessert i å undersøke dem seriøst. Derfor har det nå dukket opp to overraskende motstemmer, hvorav en av dem vil reformere det amerikanske demokratiet.

Amerikanerne har våknet til liv. Men en politisk revolusjon i et rigget demokrati er ikke bare bare. Sanders suksess i valgkampen er mot alle odds, og valgkampen hans er en klassisk David mot Goliat-historie. Vinner David, er det helt utrolig. Den gode nyheten er at Sanders valgkampanje allerede har skapt ringer i vannet.

Nå mobiliserer unge seg over hele USA, og stiller til valg selv. De kombinerer det beste med Occupy Wall Street (les politikk) med det beste fra teaparty-bevegelsen (les organisering), og de er en langt sterkere kraft enn begge bevegelsene noen gang har vært.

Verdens beste land? Dessverre langt der i fra. Men med Bernie Sanders som presidentkandidat og det vekkede engasjementet blant unge er det håp i horisonten. Et håp om å bygge et nytt demokratisk USA.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook