PÅ LAG MED TRUMP: Sjiamuslimske soldater fra de iranstøttede folkelige mobiliseringsstyrkene rykker fram mot den irakiske byen Tal Afar. Legg merke til portrettet av ayatolla Khomeini på plakaten på militærkjøretøyet nederst på bildet.Foto: AFP/NTB Scanpix
PÅ LAG MED TRUMP: Sjiamuslimske soldater fra de iranstøttede folkelige mobiliseringsstyrkene rykker fram mot den irakiske byen Tal Afar. Legg merke til portrettet av ayatolla Khomeini på plakaten på militærkjøretøyet nederst på bildet.Foto: AFP/NTB ScanpixVis mer

USA møter seg sjøl i døra i Irak og Libanon

Det har oppstått en uhellig allianse mellom USA og Iran i kampen mot IS.

Kommentar

Søndag startet en ny irakisk offensiv mot det som snart bare er rester av det islamske kalifatet i Irak og Syria. Denne gangen er det Tar Afar som skal erobres fra IS, en kamp som selv optimistene mener kan ta uker å vinne. I denne byen, som ligger seks mil fra Mosul, skal det være to tusen IS-krigere og deres familier. Hvor mange sivile som fremdeles er i byen, er usikkert. Ifølge FN dreier det seg om mellom 10 000 og 40 000. Tusenvis har flyktet fra det som trolig blir en ny humanitær tragedie. Det er hett på denne tida av året, de gjenværende innbyggerne mangler mat og vann, og som i Mosul og Aleppo, er det sivilbefolkningen som må ta den store støyten, ubeskyttet mot militære angrep både fra landjorda og fra lufta.

På papiret ser dette ut som en relativt oversiktlig konflikt, der den vestligstøttede irakiske hæren slåss mot en desperat fiende som vil kjempe til siste mann. Men forholdene på bakken er ikke så enkle. De såkalte folkelige mobiliseringsstyrkene (Hashed al-Sha’abi) slåss sammen med den irakiske hæren og rykker fram mot Tal Afar sørfra. Hashed al-Sha’abi som er en sjiamuslimsk irakisk milits, direkte støttet og opplært av den iranske revolusjonsgarden, skal ha 20 000 mann med i disse kampene. I Mosul fikk militsen ikke være med fordi en del av soldatene sto bak grusomme overgrep mot sunnimuslimer i denne byen og i flere andre områder i Irak. En del av territoriet øst for Mosul er imidlertid ett av Hashed al-Sha’abis kjerneområder, og det kunne kommet til direkte konfrontasjoner om militsen hadde blitt skviset i denne så viktige militære operasjonen.

Dette er noe USA liker dårlig, ikke minst fordi erobringen av Tal Afar også vil gjøre iranernes målsetting om å opprette en korridor fra Iran til Middelhavet langt mer realistisk. Det er noe den sjiadominerte irakiske regjeringen heller ikke akkurat tar bølgen av. Men Iran er det dominerende landet i området, og som ellers i verden: Makta rår. Og sjøl ikke supermakten USA klarer å gjøre noe med iranernes økte innflytelse. Det klarer de heller ikke når det gjelder Libanon.

I slutten av forrige uke startet den libanesiske hæren en offensiv mot en IS-bastion i den nordøstre delen av landet langs grensa til Syria. Her har terrororganisasjonen siden 2014 kontrollert et område på rundt 300 kvadratkilometer, ifølge libanesiske politikere. Siden offensiven startet, skal rundt halvparten av IS-området ha blitt gjenerobret av den libanesiske hæren.

USA har bygd opp Libanons hær i et forsøk på å svekke den sjiamuslimske Hizbollah-militsen i landet og som et ledd i kampen mot IS. Seinest for en drøy uke siden leverte amerikanerne de første åtte av totalt 32 toppmoderne Bradley kampvogner, til en samlet verdi av ett hundre millioner dollar. Men problemet for amerikanerne befinner seg på syrisk side. Der har nemlig Bashar Assads regjeringshær og Hizbollah startet sin offensiv mot IS-enklaven i Libanon – med støtte av iranske revolusjonsgardister. For USA er Hizbollah er terrororganisasjon.

-Det er ingen koordinering mellom oss og Hizbollah eller mellom oss og Syria, sa den libanesiske generalen Ali Kanso før helga. Det kan han si, men det er få som tror på ham. For Hizbollah er ikke bare en militær organisasjon, men også et av Libanons største, viktigste og mest innflytelsesrike politiske partier.

Da det amerikanske ukemagasinet Newsweek for et par uker siden skrev at USA og Iran samarbeidet i Libanon, ble det bråk, og formuleringen ble dempet. Men det forandrer ikke på sakens realiteter. Skal amerikanerne bli kvitt IS, er de nødt til å akseptere at de har Teheran som forbundsfelle.

Så spørs det hvordan det går i tida framover. Når Libanon er blitt kvitt IS, er prisen landet må betale trolig en sterkere iransk innflytelse i landet. Men det store problemet er hva som skjer i Tal Afar når krigen der er vunnet. For der vil mange ha et ord med i laget.

Fra nord rykker de kurdiske peshmerga-styrkene fram mot den irakiske byen. Peshmergaen er også støttet av USA. Og er det én ting ikke de regionale kurdiske myndighetene i Nord-Irak ønsker, er det en iransk tilstedeværelse i nabolaget. Som om ikke det er nok har også Tyrkia sine klare interesser når det gjelder Tal Afar. Denne byen har tradisjonelt hatt et flertall av turkmenske sjia- og sunnimuslimer, en arv fra tida da osmanene styrte området. Turkmenerne har alltid vært tyrkernes nære etniske brødre, uansett om et sekulært – eller som nå et islamistisk regime – har styrt i Ankara.

Tyrkiske myndigheter er rasende fordi USA har godtatt Hashed al-Sha’abis tilstedeværelse ved fronten utenfor Tal Afar. Ikke minst er tyrkerne redde for at de iranstøttede militssoldatene vil begå overgrep mot turkmenerne i Tal Afar, slik de gjorde mot sunnier i Mosul og andre steder i Irak. Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har sagt at slike overgrep vil få konsekvenser.

USA og Tyrkia er som kjent alliansepartnere i NATO. Igjen møter amerikanerne seg sjøl i døra.