USA og kampen om verdensherredømmet

«Det amerikanske hegemoniet er truet.»

ER USA I FERD med å miste sin dominerende posisjon, økonomisk, militært og kulturelt? Er landets aggressive utenrikspolitikk uttrykk for et svekket og truet hegemonis krampetrekninger? Står vi dermed overfor en ny situasjon preget av maktens regionalisering, der Kina blir en ny utfordrer og stormakt? Etter den annen verdenskrig, fram til murens fall i 1989, var verdenssituasjonen preget av det vi kan kalle en stabil spenning mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen og deres respektive dominansområder i Europa og den tredje verden. Allikevel har det mening å si at USA var en hegemonimakt i verdensøkonomien, gjennom å være den desidert sterkeste økonomiske makt. Amerikansk teknologi, produksjons- og konsumnormer ble spredt utover den vestlige verden og også kulturelt ble «the american way of life» idealet i mange vestlige land.

ETTER SAMMENBRUDDET for øst-kommunismen, oppsto en ny situasjon. Blant hegemoni-teoretikere blir det hevdet at vesten konkurrerte Sovjetunionen i senk, gjennom den voldsomme opprustningen under Reagan-perioden på 1980-tallet. Den kjente britiske samfunnsgeografen David Harvey framstiller i to nye bøker (2003 og 2005), hvordan USA sto igjen som klodens eneste supermakt, med klar dominans militært, og fortsatt med økonomisk tyngde og slagkraft. På 1990-tallet ble nyliberalismen enerådende som politisk-økonomisk ideologi og praksis. Nyliberalismen, med dens sterke tiltro til det uregulerte markedet, konkurranseprinsippet og en begrenset offentlig sektor, slo for alvor gjennom ved inngangen til 1980-tallet i det anglo-amerikanske kulturområdet, anført av Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Senere, ikke minst i lys av kommunismens miskredit og et svekket sosialdemokrati, har den fått større globalt gjennomslag. Blant forskere snakkes det om «the Washington Consensus», maktens treenighet mellom det amerikanske finansdepartementet, børsen på Wall-Street, og de amerikansk dominerte institusjonene IMF (Det internasjonale pengefondet) og Verdensbanken. Denne treenigheten var virksom utover på 1990-tallet, gjennom å presse igjennom nyliberale løsninger på land og regioner i økonomiske vanskeligheter, jamfør bl.a. den såkalte Asia-krisa i 1997 og situasjonen for mange forgjeldede u-land.

SAMTIDIG VISER Harvey hvordan USA, på tross av en «boom» i økonomien mot slutten av 1990-tallet, har fått problemer med sitt økonomiske lederskap. Ikke minst viser det doble underskuddet, på statsbudsjettet og driftsbalansen, oss dette. USA er en sterkt forgjeldet stat, og finansierer enorme skattelettelser til de mest velstående og økte militærbudsjetter, bl.a. til krigføringen i Irak, gjennom utstedelse av statsobligasjoner som kjøpes av andre staters nasjonalbanker. Ikke minst har Japan og Kina enorme summer I tilgodehavender i USA. Det at USA har verdensvalutaen, dollaren, er avgjørende i denne sammenheng. USA har muligheten til å påvirke dollarkursen, bl.a. gjennom rentefastsettelsen, og kan dra nytte av svingninger i dollarkursen. Harvey betegner Bush-regimet som nykonservativt. En kristen-fundamentalistisk fraksjon blant USAs konservative republikanere har uttømret en ny politikk for et nytt amerikansk lederskap. Strategien er militaristisk, og ifølge Harvey, er den rettet mot å sikre seg kontroll over viktige deler av verdens oljereserver. Krigen i Irak har dette som sin dypeste drivkraft. Angrepet på Irak inngår i en mer omfattende strategi for å få et grep om Midt-Østen, militært men også politisk-økonomisk, gjennom forsøkene på å innføre vestlige former for demokrati. Samtidig forsøker USA å etablere forbindelser med de nye og oljerike landene i Kaukasus. Kontroll over oljen er viktig også i strategien i forhold til andre regionale makter, som EU, Russland og Kina. Harvey antyder at det amerikanske hegemoniet er truet, også gjennom at andre områder har vokst seg sterkere, i sær gjelder dette Kina. Han er imidlertid usikker på hvor veien vil gå. En kan jo tenke seg at det blir Kina som vil tiltrekke seg mest kapital i tiden som kommer, og at kapitalstrømmen til USA avtar. Det vil riste supermakten i sine grunnvoller og antageligvis lede til en dyp krise i verdensøkonomien. Alternativet, som Harvey peker på, er «en eller annen form for \'New Deal\' med et globalt nedslagsfelt». Med dette mener han at kapitalsirkulasjonen må frigjøres fra «nyliberalismens lenker», at statsmakten rettes mer mot omfordeling og intervensjoner, at finanskapitalens spekulative krefter temmes og at storforetakene utsettes for demokratisk kontroll. Vi går unektelig spennende tider i møte.

MEST SPENNENDE blir det nok for de fattige massene i u-landene og de som faller utenfor i de rike landene, kort sagt de som utgjør de globale underklassene. For dem har nyliberalismen vært en katastrofe. For de fattige landene, i sær i Afrika og Sør-Amerika, har koblingen til den globale nyliberale markedsøkonomien i hovedsak vært ugunstig, forårsaket av bl.a. gjeldskrise, eksportsubsidier i de rike landene, direktiver fra pengefondet og verdensbanken og korrupt lederskap i landene selv. Samtidig har den aggressive konkurransen mellom foretakene skapt et press i arbeidslivet i de vestlige landene som ekskluderer mange. En ny underklasse har vokst fram i disse landene bestående av folk med et marginalt forhold til arbeidslivet og manglende muligheter for et vanlig konsumnivå. Den moderne og globale kapitalismen har derfor klare eksklusjonsmekanismer, det ser ut som dette er et karaktertrekk ved denne formen for økonomi. Det er de nye elitene, eier- og lederskiktene innenfor industri, finans, privat tjenesteyting, media og offentlig forvaltning i USA, EU, Japan/Kina og i de nyindustrialiserte landene, samt det korrupte lederskapet i mange u-land, som er tjent med «the Washington Consensus».

DEN NYLIBERALE konkurranseøkonomien har riktignok en veldig dynamikk i seg, og har evner til å skape økonomisk vekst. Dette har opplagt også bedret den materielle situasjonen for brede lag av befolkningen i de rike landene. Allikevel skapes det flere problemer enn det løses, når en tar i betraktning den egosentriske materialismen, konsumerismen, fremmedgjøringen og de økologiske problemene markedsøkonomien frambringer. Hva vil så framtiden kunne bringe ? Vil nyliberalismens dominans forsette, kanskje under et fornyet amerikansk lederskap, eller i en verdensøkonomi preget av beinhard konkurranse mellom tre vekstsoner, USA, EU og Øst-Asia ? Eller kommer vi til å få en ny polarisering, USA (og eventuelt EU) mot en ny gigant, Kina ? Det er ikke lett å si. Det vi kan håpe på er at det vil vokse fram nye globale og lokale sosiale institusjoner som er i stand til å styre den aggressive markedsøkonomien på en bedre måte og med bedre resultater når det gjelder fordeling.