USA og klimaet

KLIMA: Vi tenker ikke lenger på Bali først og fremst som et populært feirested. Bali representerer nå også en verdensomspennende enighet om et forhandligsveikart som skal lede fram til en global avtale om tiltak mot klimaendringene. Å bli enige om veikartet var ikke lett. Noen parter truet med å avstå fra fremtidige samtaler hvis deres krav ikke ble møtt. Andre ville unngå å ta del av byrdene. Men USA kom med ønsket om å få det til å fungere og til slutt ble det oppnådd enighet på en rekke viktige områder.

Det kunstige skillet mellom u-land og i-land ble fjernet. På Bali ble vi enige om at alle er ansvarlig for fremtidig handling, selv om ansvaret kan være ulikt avhengig av nasjonale omstendigheter. Dette var avgjørende for USA fordi vi vet at mesteparten av fremtidige klimautslipp vil komme fra utviklingsland. Ingen klimaavtale kan fungere uten deltakelse fra land som Kina og India. Med Bali-avtalen følger alle nå det samme veikartet. Videre forhandlinger må tydelig skille mellom utviklingslandene i forhold til størrelse på økonomien og utslippsnivå, og koble deres grad av ansvar til slike faktorer.

Vi oppnådde også et særlig fokus på avskoging. Kyoto-avtalen inneholdt ingen mekanismer for beskyttelse av skog. Likevel anslår forskere at nesten 20 prosent av verdens klimagassutslipp skylder avskoging. USA har lenge vært opptatt av denne utfordringen, med initiativer som The Congo Basin Forest Partnership og Asia Forest Partnership. Vi vil fortsette å hjelpe utviklingsland å omdirigere gjeld mot skogsbevaringsprogrammer, noe som så langt har generert mer enn 137 millioner dollar. Våre tiltak inkluderer også en 87 millioner dollars satsing på hjelp til å stoppe ulovlig hogst.

I tillegg fikk vi bekreftet viktigheten av ren teknologi. På Bali ble det lagt spesiell og berettiget vekt på å utvikle ren teknologi og finansiere iverksettingen av slik teknologi i utviklingsland. Bare ved hjelp av slik banebrytende teknologi kan nødvendig økonomisk vekst og utslipsreduksjoner skje samtidig.

Forhandlingene på Bali var vanskelige, men veien videre er ennå vanskeligere. Kyoto-avtalen har mål, men nå ser det ut til at mange av de landene som har skrevet under på avtalen ikke kommer til å nå disse målene. Vi trenger ikke en ny avtale som setter fremtidige mål for en dato når politikerne som har skrevet under på avtalen for lengst har forlatt den politiske arena. Vi trenger en gjennomførbar plan som tar hensyn til nasjonale omstendigheter på en måte som leder til reelle utslippskupp, nå.

I USA har vår blanding av bindende mål, frivillige tiltak og insentiver, ført til en reduksjon i våre utslipp i 2006. Hvert enkelt land må finne en vei som fungerer for dem og handle deretter. USA er klar til å takle de vanskelige spørsmålene, og vi vil samle verdens største økonomer oftere for å utvikle nye fremgangsmåter som kan bidra til FN-prosessen. Bare gjennom slik kollektiv innsats kan verden skape reelle utslippsreduksjoner som virkelig takler klimaproblemene.