USA og Midtøsten

Hvilket spillerom har Obama?

Den talmudiske vismannen Hillel den eldre uttalte for to tusen år siden at "dersom jeg ikke er til for meg selv, hvem vil da være det? Og dersom jeg kun er til for meg selv, hva er jeg da?" Disse spørsmålene er like relevante i dag som for to tusen år siden.

Etter hvert som kamphandlingene på Gazastripen avsluttes for denne gang, er det ingen mangel på oppfatninger om hvordan Hamas bør isoleres, eller hvordan en løsning bør skapes ved at organisasjonen bringes inn i en diplomatisk prosess. Etter vår mening kan flere av regionens ofte beslektete problemstillinger ikke løses uten en ærlig og edruelig dialog.

Mens demonstranter i Norge og i deler av Europa tok til gatene for å fordømme Israels offensiv, er en viktig komponent for å forstå hendelsene i liten, eller bare i tendensiøs, grad blitt diskutert - nemlig Hamas’ motivasjon for å nekte å forlenge våpenhvilen og Israels’ motivasjon for å slå så hardt til mot Hamas. En analyse av disse forholdene kan gi bedre innsikt i de komplekse og foranderlige maktstrukturene i regionen.

For Israel har det viktigste spørsmålet i forkant av det massive angrepet mot Hamas trolig ikke vært om dette ville skape en avskrekkende effekt overfor Hamas. Israel ønsket i hovedsak å sende et signal til Hizbollah, Syria og Iran. Ved å angripe Hamas som om dette var en fiendtlig armé, og dermed med overveldende og ikke-proporsjonal styrke, ønsker Israel trolig å fremstå som for sterk til å utfordres. Israel kan også ha ønsket å forandre spillereglene mer fundamentalt, gjennom å fremstå som ikke-forutsigbar og derfor potensielt farlig etter enhver provokasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For Hamas var avgjørelsen om ikke å forlenge våpenhvilen etter utløpet den 19. desember et høyt spill, som trolig ble satt i gang med utgangspunkt i organisasjonens egne ambisjoner. Hamas var klar over Israels militære overlegenhet, men forestilte seg trolig enten en begrenset motreaksjon, eller et utfall som i 2006, da Israel og Hizbollah utkjempet en kortvarig krig: I kampene med Hizbollah ble Israel da påført relativt store militære tap, og selv om krigen endte med at Hizbollah strategiske mulighetsrom ble redusert gjennom utplasseringen av 12 000 UNIFIL-soldater i Sør-Libanon, vant Hizbollah en mye viktigere politisk seier gjennom økt anerkjennelse. Ved en eventuell israelsk bakkeinvasjon forestilte nok Hamas seg også at store sivile tap i Gaza, som i Libanon i 2006, ville snu Israels militære styrke til en svakhet.

Det er ikke åpenbart at Hamas’ valg ble tatt i forståelse med organisasjonens støttespillere i Syria og Iran, og mye kan tyde på at organisasjonen valgte å være seg selv nok. En blodig konflikt med Israel kunne vanskeliggjøre eller forsinke pågående forhandlinger mellom Israel og Syria, og ikke minst muligheten for en tilnærming mellom USA og Iran.

Tidlig i den amerikanske valgkampen møtte representanter fra Syria og Iran personer med tilknytning til Obama for å forsøke å kapitalisere på det utenrikspolitiske momentum en ny administrasjon bringer med seg. I bytte mot amerikanske garantier, investeringer og en slutt på landets internasjonale isolasjon, kan Iran kanskje overtales til å gi slipp på hele eller deler av sitt atomprogram og til å spille en konstruktiv rolle i Midtøsten gjennom å stanse støtten til Hizbollah og Hamas.

KREVENDE JOBB: Barack Obama har en rekke aktører å forholde seg til i Midtøsten. Ehud Barak er bare en av dem. Foto: Dan Balilty/AFP/Scanpix
KREVENDE JOBB: Barack Obama har en rekke aktører å forholde seg til i Midtøsten. Ehud Barak er bare en av dem. Foto: Dan Balilty/AFP/Scanpix Vis mer

Også Syria har i lengre tid forsøkt å bedre sitt forhold til USA, og har lenge forhandlet med Israel om en mulig fredsavtale. En enighet mellom de to landene vil trolig innebære en full israelsk tilbaketrekning fra Golanhøydene, at Syria oppgir sin støtte til Hizbollah og Hamas og at landet inngår en fredsavtale med Israel. En slik utvikling kunne true Hamas’ eksistens ved å redusere den vitale økonomiske, militære, politiske og ideologiske støtten organisasjonen mottar fra disse landene. Det faktum at både Syria og Iran har viktige geopolitiske interesser utenom den israelsk-palestinske konflikten, oppfattes derfor av Hamas som en strategisk trussel. Organisasjonens avgjørelse om ikke å forlenge våpenhvilen kan ha vært et forsøk fra Hamas’ side på å øve innflytelse over det geopolitiske spillet og over sine støttespillere.

Sentralt i dette spillet står aktørenes vurderinger av president Obamas utenrikspolitikk. Amerikansk politikk i regionen har imidlertid allerede vært i endring, og er påvirket av hvordan maktstrukturene i Midtøsten seks år etter invasjonen av Irak er forandret: En moderat provestlig sunniakse bestående av Egypt, Jordan, og Saudi-Arabia strever med å tilpasse seg det iranske sjiateokratiets økende innflytelse fra Afghanistan til Irak, Libanon og Hamas. For Egypt er et sterkt Hamas under iransk innflytelse spesielt urovekkende, og Egypts kamp mot en slik utvikling i Gaza blir i økende grad oppfattet som en forlengelse av kampen mot Det muslimske brorskapet, hvorfra Hamas har sitt utspring. Det er i lys av dette vi må tolke Egypts blokade av Gaza. Verken Egypt, Saudi-Arabia eller palestinernes president møtte til et ekstraordinært møte i Den arabiske liga nylig, av frykt for at møtet skulle bli brukt til å skape sympati for Hamas.

I denne situasjonen kan den nye amerikanske administrasjonen velge å forsøke å trekke Iran inn i arbeidet med å finne en diplomatisk løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne. Gjennom å inkludere Iran i et regionalt samarbeid, kan det skapes tillit og det kan bygges en bro mellom den provestlige sunniaksen og Iran. Dette kan igjen redusere Irans motivasjon for å fortsette sitt atomprogram og destabiliserende aktiviteter i regionen, herunder støtten til Hamas og Hizbollah. Forventninger om en ny amerikansk utenrikspolitikk kan derfor ha vært viktig for Hamas’ avgjørelse om ikke å forlenge våpenhvilen. Hamas har slik aktualisert Hillel den eldres spørsmål. Ved å være til bare for seg selv kan organisasjonen ha svekket sine støttespillere og på lang sikt også seg selv.

Mens amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten allerede er i endring, så er forventninger om en radikalt ny amerikansk midtøstenpolitikk trolig urealistisk. I Norge har enkelte kommentatorer kommet til samme konklusjon, men fra svært forskjellige utgangspunkt. Enkelte peker her til og med på den etniske bakgrunnen til presidentens stabssjef som viktig.

Vi tar avstand fra tanken om at individer med en bestemt etnisk bakgrunn kan tillegges særskilte oppfatninger, og tar heller utgangspunkt i at mens valget av Obama som USAs 44. president var et historisk øyeblikk, ikke bare på grunn av hans bakgrunn, men også fordi han kan bruke sin unike appell og store reserver av internasjonal goodwill til å føre en mer inkluderende utenrikspolitikk, så begrenses Obamas spillerom av at administrasjonens oppmerksomhet først og fremst må rettes mot den økonomiske situasjonen, og deretter mot Irans atomprogram. Det er heller ikke ventet at direkte bilaterale forhandlinger mellom Iran og USA kan komme i stand før etter det iranske presidentvalget i juni, og da bare dersom Ahmadinejad går av. USAs støtte til de moderate sunniarabiske landene, samt Israel, er dessuten konsistent med tradisjonell amerikansk utenrikspolitikk. Det finnes ingen gode holdepunkter for å anta at Barack Obama vil bryte med dette.

•Sigurd Neubauer er statsviter og midt- østenekspert. Arbeider i Washington D.C. med medieanalyse og diplomatisk dialog. •Georg Fredrik Lahelle Rabl er samfunnsøkonom og doktorgradskandidat ved Institutt for samfunnsøkonomi, NHH

USA og Midtøsten